Hjørnet hass Tor

Jeg har vært på båttur. Noen venner av oss har en relativt diger seilbåt i plast, og inviterte oss med på et lite cruise langs kysten av Bohuslän. Vi gikk ombord i Strømstad uten å ha noen nøyaktige planer om hvor langt vi skulle. Kona har ei fortid som seiler, mens min erfaring med havet stort sett skriver seg tilbake til en barndom med ferier på Hvaler, og turer med danskebåten. Dessuten fikk jeg mange turer med Mjøsferga den tida jeg studerte i Elverum. Der var ventinga i kø lengere enn fergeturen, men legger man sammen alle turene mine i løpet av fire år blir det mange timer på vannet.

Spenninga var derfor stor blant de sjøvante når ei til de grader innlandskrabbe som meg kløv ombord. En fordel har jeg dog, jeg blir ikke sjøsjuk.

Strømstad er litt av ei maurtue. At en så liten by kan huse så mye folk er bemerkelsesverdig. Kommunen har diverse langtidsparkeringer rundt byen, og fra disse går det gratis busser inn til sentrum. Med bilen trygt parkert gikk vi ombord i gjestehavna der båtene lå tett i tett.

Eksempel på fin båt i tre.

Mitt forhold til sjøreiser på denne måten er nå avklart. Jeg slappa noe grådig av. Det var stille sjøl om et og anna råskinn med motor ødela idyllen innimellom. Ferden sørover gjennom skjærgården bød på mange vakre syn og mange flotte båter, men for meg var det en overraskelse at det var så mange av dem. Det var som å kjøre på E6 i og med at vi fulgte hovedleden. Og det viste seg at det var mer som var likt.

Da vi klappa til kai for eksempel i Fjällbacka var det så tett med båter at det minte meg om en ferie i campingvogn. Fjällbacka er forøvrig ei perle. Minner litt om de små sørlandsbyene som koker av liv på sommer’n, er bjønn om vinter’n. Da sover bjønn som kjent.

Vi stevna inn der etter en praktfull seilas, for å finne kaiplass. I gjestehavnene betaler man havneavgift, noe som varierer litt, men plassen koster rundt 150 kroner natta. Vi fant ingen ledig “bås”, hvilket gjorde at jeg i mitt stille sinn trodde at vi måtte fare videre. Men neida. Båtfolket tar vare på hverandre, og fortøyer i flere lag. Vi endte opp som båt nummer fem fra kaia, fortøyd til båten til et trivelig, ungt par med norsk flagg bakpå, eller akter som det visstnok heter i de kretser. Dette ga litt av ei hinderløype for å komme i land. Vi måtte nemlig hoppe fra båt til båt, og med en nordmanns innstilling til hva som er mitt og ditt, ble det å kravle seg over dekket til vilt fremmede mennesker en prøvelse for en amatør i sporten.

Men folk lea ikke et øyelokk. Tvert i mot, de smilte og vinka og sa “Hej”. Det sa de fordi de var svenske sjølsagt. Så stemningen var god. Jeg ville ikke virke alt for uvitende, så jeg unnlot å spørre hva vi skulle gjøre om den innerste ville av gårde først.
Svaret fikk jeg dagen etter. Se på bildet under. Der ser du båter som ligger utapå hverandre, og to som ligger løst og venter. Det gjør de fordi noen innafor skulle dra. Etter at de hadde dratt la de seg til igjen, og hver gang hjalp folk hverandre med fortøyningen.
Hovedsaken med ferie er jo å slappe av, og det gjorde jeg. Jeg var passasjer, og nøt det fullt ut. En seilbåt er så full av tau, og alle er til noe, at det tar lengre tid å lære seg å håndtere alle enn det tar å lære seg å spille piano.
Fjällbacka er som sagt en idyll. Det var mye folk og lite støy. Og så var det en diger fjellknaus der. Det gikk ei bratt trapp opp dit. Den utgjorde ei real fysisk utfordring, men jeg tok meg opp dit med kameraet i 30 graders varme. Utsikten derfra er slik:
Klikker du på bildet ser du en skygge et stykke oppe til høyre. Den nærmet seg, og hørtes ut som en moped. Selvsagt, på besøk i Astrid Lindgrens hjemland fikk jeg et møte med Karlsson på taket. Han feide inn over fjellknausen, poserte for fotgrafering noen minutter og forsvant i samme retning som han kom fra. Det ble noen blinkskudd av det. Forøvrig gikk fotograferinga på en slags autopilot, noe som resulterte i at antallet bilder i søplekassa ble større enn i arkivet.

Vi mønstra av i Fjällbacka og tok buss og tog tilbake til Strømstad der vi fant bilen like hel som da vi forlot den. Og mitt forhold til båtliv etter dette? Jeg trivdes både ombord og i havn. Det var noe beroligende over det. Derfor har jeg sagt at jeg gjerne går ombord igjen.