Jørne hass Tor

Sommer'n er her. Mjøsa i bakgrunnen.

Fram til i går har sykkelturene til jobb foregått med superundertøy, lange bukser, langermede overkroppsplagg og overtrekk på skoa. Fredag morgen kom forsmaken. Jeg kunne sykle uten ekstra beskyttelse på beina, det var sol og en temperatur som varsla at noe var i gjære.
På stille veier trilla jeg bedagelig mot arbeid, mens alt som finnes av småfugl i busker og trær danna De Bevingede Skarers Blandede Kor, og fikk meg til å nynne på “Alle fugler små de er”. Kort sagt, det var trivelig.
Fotoapparatet hadde jeg glemt igjen på skolen dagen før, og det skulle vise seg å være dumt. I det jeg kom opp på en bakketopp hørte jeg no’ forferdelig leven. Det var fuglelåt av et helt annet slag. Ei kråke og to skjærer sloss om en brødbit. Her utspant det seg hjerteskjærende scener. Kråka var nådeløs, og da det hele var over satt den eine skjæra igjen på en stein og så over rufsete fjørdrakt, mens den andre gjorde et halvhjerta forsøk på å følge etter kråka som forsvant med godsakene i nebbet i retning Østre Toten.
Da arbeidsdagen var over, kunne jeg atter iføre meg sykkelbekledning, men denne gangen gikk halvparten i sekken. Det ble årets første tur i korterma og kort bukse. Så var det å komme seg til neste steg, en litt lengre tur.
Den kom i går, ble litt lengre enn jeg hadde tenkt, men ga dermed også mer tid for refleksjon. I denne turen er det en laaaaaaaaang stigning. Den er ikke bratt, men det går mer eller mindre oppover i ei mil. På toppen der pleier jeg å stoppe for å ta bilde.
Underveis er det mye å sjå og høre. Atter en gang skaper De Bevingede Skarers Blandede Kor godstemning, og fra skog og kratt kommer lystig klang fra frittgående dyr med bjelle på.

Å komme opp der første gang på forsommeren er en av mine små personlige triumfer. I går stoppa jeg for å drikke litt, ta bildet og erklære sommer’n for offisiellt åpnet. Vi er jo i den gule perioden her akkurat nå, men de første sommerblomstene er i ferd med å vise seg, så i løpet av noen få dager vil fargene endre seg igjen.
Ikke rart man blir glad.
Så er det bare å ta på seg beskyttelsesutstyret. Fra nå av må vi atter beskyttes mot pressens farlige utvalg. Nå kommer overskrifter om flått, høggorm, meise- og froskeinfluensa, farlige stråler, dyr pils og alt det andre pressen ønsker å skremme oss med. Personlig tror jeg høggormen blir spesielt farlig i år fordi den angriper ovenfra, og en mutant er registrert med vinger. Derfor anbefales ikke skogsturer. Og tre dager etter varmens ankomst sukker folk og beklager seg over at nå er det for varmt.
Sykkelturen tar meg forbi mange hager det ryker fra. Det skal ikke mange varmegradene til før tennvæskeeimen ligger over Totenbygdene, og denna dagen er det mer enn tjue av dem.
Grilling forherliges som en sommeraktivitet, og det skal anbefales retter, oppskrifter tyter ut av alle kanaler, og hvilke viner vi skal bruke vil de også legge seg borti. Sannheten om grillinga er vel stort sett at de fleste spiser tennvæskemarinert flintsteik, lettkremerte pølser og svelger ned med øl.
I standardgrillselkapet er mor vertinne og far vert ute. Mens mor svinger kniven over grønnsaker og anna tilbehør, tar far plass ved grillen bevæpna med grillspyd, som han like gjerne roter i køla med som å stikke i maten, tennvæske, forkle og køl.
Når han dukker fram fra støvskya etter å ha rista kølsekken over grillen, tar han resolutt tak i tennvæskeflaska. Den svinges over til halve innholdet er borte. Så ser’n på klokka. “La tennvesken trekke skikkelig inn”, eller no’ sånt står det på flaska. Han leser igjen, ser på klokka, kjenner sulten gnage i tarmene, og etter å kasta et stjålent blikk rundt seg for å være sikker på at ingen ser det, slenger’n ei tent fyrstikk på grillen.
Nå er det som om grillen eksploderer. Flammene skyter et par meter til værs, og far er plutselig uten øyebryn. Men det kjenner’n ikke, for pyromanien i’n har nå tatt over. Han er opphisset. Han vet at han ikke kan legge mat på før det har roa seg, og han er redd for at mor skal komme og oppdage at han har gjort akkurat det hun ba ham om å ikke gjøre. For å korte ventetida drikker’n øl rett av boksen, priser sommer’n og kikker nervøst mot verandadøra.
Nå har flammene lagt seg, og grillen er ikke varm. Han blåser i den så sot og aske fyker tilværs, og daler ned igjen som fint, stemningsfullt snøvær. Det settes spørsmålstegn ved kvaliteten på køla. Det er litt hvitt i kantene, og det ryker litt, men varmt blir det ikke.
Kjøttet fra Rema 1000 ligger klart, pølsene er ute av plasten og tennvæskeodøren ligger over nabolaget. Da kommer ungene og vil ha pølser. Pølsene kommer på, kjøttet legges på og sakte, men sikkert blir, i alle fall pølsene brune. Kjøttet bare drypper det av, og etter hvert startes små branner når fettet antennes, branner som far slukker med sprayflaske med vann på.
Etter tre kvarter er kjøttet brunt, og seigt, men servert med mors lekre salat og anna tilbehør, øl og akevitt går det ned i taushet. Jekslene får i alle fall ei utfordring, og det beste blir å ta så små biter at man slipper å tygge. Far blir mer og mer fornøyd ettersom ølet og akevitten glir ned, og skryter av kjøttets kvalitet, mens mor tenker at hun skal grille neste gang. Da kan far være vert inne og hun vert ute. I bakgrunnen står grillen og lyser og varmer og skriker på mere mat.
Vi har ikke grill. Vi har terasse eller balkong på tre sider av huset og flytter oss med ettersom sola flytter seg. Det er utgang til den ene rett fra kjøkkenet så vi feiger og bruker komfyr’n. Men i går åpna vi uteserveringa for alvor, og med utsikten derfra som bakgrunn erklærer jeg herved sommer’n for åpnet.