Jørne hass Tor

Som de som leser her vet, er jeg en relativt ivrig syklist. Ikke av de aller, aller ivrigste i og med at jeg tar værforbehold. Lørdag dro jeg ut sjøl om det var grått og grått, og måtte snu da jeg møtte regnet. Ikke no’ slikt heftig regn, men nok til at jeg ble våt og kald.

Jeg har kjøpt pulsklokke for å se om den kan være til nytte, og det var for å teste den jeg satte i vei. Ettersom jeg ble avbrutt gjorde jeg et nytt forsøk i går. Jeg var helt bestemt på å ta favorittrunden min som er omtrent seks mil lang sjøl om skyene var tunge og mørke. Det var tross  alt noen huller i skydekket.

Pulsklokka monterte jeg på styret ved siden av speedometeret, og la i vei. Jeg skal ikke trøtte noen med detaljer fra pulsklokka, bare fastslå at den  ikke kommer til å sitte på styret no’ mer. Jeg legger den i baklomma heretter, og leser av når jeg kommer hjem. Den tok nemlig så mye av oppmerksomheten min at jeg er glad dette var en tidlig søndagstur på søndagsstille Totenveier. Jeg ble uoppmerksom og vinglete fordi øynene søkte seg ned på dette tekniske vidunderet hele tida. Etter et stykke havna vidunderet i baklomma, og ble der til turen var over. Den ble en påminnelse om at man skal holde oppmerksomheten på veien når man ferdes i trafikk (stikk til dere som ikke klarer å la mobilen ligge når dere kjører bil).

Turen ble en flott opplevelse. Sprekker i skylaget slapp sola igjennom innimellom, og rundt omkring hang nesten kølsvarte, tunge skyer troende til å kaste på meg en kalddusj lenge før jeg hadde tenkt å dusje. Men utrolig nok gjennomførte jeg nesten to timer sykling uten å kjenne en eneste dråpe regn.

Rundt meg levde naturen sitt vanlige liv med fargerik blomstring i grøftekantene, livlig sang fra store og små fugler og ringlende bjeller fra husdyr som var bevilget en sommer i det fri. Ei og anna mus pilte over veien foran meg som en påminnelse om at det kanskje er museår i år. Katta hjemme har nemlig funnet det for godt, ved flere anledninger, å dra døde mus inn i huset. Den ene lå utafor badedøra rett før jeg la av gårde. Og et sted, like ved den hvite stripa lå et ekorn på rygg som offer for menneskets firhjulte bestevenn.

Ei mil fra heimen kjørte jeg over et høydedrag, Sivesindhøgda for dere som er kjent på disse kanter. Der er det fantastisk utsikt mot Østre Toten, Mjøsa og Hedmarken, så også i går sjøl om skyene hang ned over horisonten og begrenset utsynet østover og la Hedmarken i tåka. Fra nord til sør lå ei sky så svart som jeg aldri har sett ei sky før. Fortsatt ikke regn, men man behøvde ikke være met’rolog eller værprofet med kvister eller gikt som referanse på forsida av VG, for å spå at den skya betydde trøbbel. Det jeg så gjorde at jeg skjønte at dette kom til å bli et kappløp med vær og tid for å rekke hjem .

Fra Sivesindhøgda bar det ned til Bøverbru i svimlende fart. Sittende der på en spinkel racersykkel og komme opp i nesten 70 kilometer i timen er en skrekkblandet fryd-opplevelse. Men av en eller annen grunn tar jeg sjansen hver gang jeg kjører ned Børsvollbakken. Med pulsmåler’n i baklomma kunne jeg konsentrere meg fullt og helt om veien. Det er veldig oversiktlig der.

Øverst i bakken  gjorde jeg opp regnskapet, om jeg hadde vært snill mot min kone, mine barn og gamle mor, og tråkka til. Med øya fulle av tårer og beruset av min egen fartsgalskap nådde jeg ikke mer en 64. Motvind og ei blafrende regnjakke stjal de siste kilometrene fra meg. Ei mil hjem med lett sykling, flatt først og så slakt nedover til Raufoss. Humøret var godt, til tross for skuffelsen med de tapte kilometrene.

Bortover flatene mot Reinsvoll gikk det unna. Fem hundre meter rett fram, og så en lang rund sving før det neste rettstrekket. Jeg runda svingen, og så rett fram. Asfalten var tørr, og regnet glimret fortsatt med sitt fravær. Men hvorfor så jeg ikke noen ting foran meg ? Hvor var busskuret borte ved innkjørselen til sykehuset på Reinsvoll?

Svaret fikk jeg før jeg rakk å tenke mer på det. Det var som å få en utemma Vøringsfoss rett i fleisen. Fra himmelrommet datt det ned vassmengder jeg ikke skjønner er mulig å skvise ut av ei sky. I tillegg slengte den eller de som har med været å gjøre ned små, hvite prikker som svei på låra når de traff. Det var akupunktur etter naturmetoden. Jeg forsøkte å løfte blikket.  Jeg beit tenna i sammen, tenkte igjennom hva gæli jeg hadde gjort og bestemte meg for den tøffe linja. Jeg skulle hjem.

Men  jeg fikk klar beskjed om at det ikke ble aktuelt. Det var så mørkt som om klokka skulle være langt på kveld, og plutselig dreiv lynet over himmelen som glødende tentakler. Rett etterpå smalt det. Vøringsfossen blei til Niagara Falls, vassmengdene i veibanen gjorde den til reine Glomma og ettersom jeg ikke hadde pontonger og propell på, ble busskuret redningen. Jeg skjønte at mennesket blei lite der ute når værgudene satt og fotgraferte med blitz. Da nytter det ikke å sitte på ei spinkel metallramme og gape med kjeften full av gammaldagse plomber. En veit jo aldri hva disse råskinna med kontroll på lynet slår etter. Her måtte jeg bare innse nederlaget.

Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle lengte etter redningsvest på sykkeltur. Under busskurets tak satt det to andre som skulle motsatt vei. De tok det hele med godt humør og gledet seg til å tappe i badekaret, hadde mye kortere vei hjem enn meg, og tok etter hvert sjansen på å la sykkelhjul pløye de enorme vannmengdene som lå i veibanen. Dermed ble jeg sittende der ensom, blaut og forlatt.

Jeg har mobilen i baklomma på sykkeltur. Da kan jeg tilkalle hjelp om det trengs. Men jeg tar’n aldri når noen ringer. Nå satt jeg og lurte på om jeg skulle være tøff, eller bite i det berømte sure, og tilkalle redningstjenesten. Som tenkt så gjort. Jeg hadde ikke behov for å leke tøff mens vannet steg. Ti minutter seinere kom kona og plukka meg opp, og berga meg hjem til en varm og livgivende dusj. En opplevelse rikere tenkte jeg at jamen er Norge et spennende land når det gjelder vær. Og som jeg har sagt før: Det er ældri så gæli at det itte kæn bli verre.