Hjørnet hass Tor

Trening for hjerteknusere er ikke for pingler. I dag begynte den heavy treninga. Etter ei lett økt med dans og tjo og hei før lunsj, gikk vi inn i motbakken etter lunsj.

Vi brukte ikke den på bildet, men såpass bratt var det. Intervall heter det. Fire minutter knallhard jobbing opp bakken, og fire minutter aktiv pause. Vi gikk ned igjen.

Fire slike drag gjorde vi. Du skulle sett oss. Bortimot 20 hjerteopererte pesa opp. Jeg gikk ut i hundre og økte etter hvert. Sprakk litt på det tredje draget, roa’n ned, og kom tilbake på det siste.

Den som ser dette vil antagelig ikke tru det. Noen av oss er i ferd med å komme i slik form at vi kommer til å utfordre både den eine og den andre.

Det er slutt på den tida da hjerteopererte blir brhandla som glassfigurer. Vi blir pusha av bestemte trenere. Pust og puls skal utfordres.

Hviken nytte har vi av det? Vi kommer i gang. Vi treffer likesinnede. Det skjer på et tidspunkt da våre nærmeste er sånn passe lei av å høre våre beretninger om hva vi har vært gjennom, og nå slipper de oss i tre-fire uker hvor vi kan dyrke vår lidelse til vi sjøl går lei. Dermed kommer vi tilbake som nye mennesker på alle vis.

Å kjenne at vi tåler det er en euforisk følelse. Pusten går, det svartner for øya og kort tid etter at vi har stoppa går pust og puls kjapt ned. Nå har vi fått en ny sjanse. Åssen det går er opp til oss sjøl. I morra er det sirkeltrening. Og så blir vi veldig miljøvennlige. Vi spiser sunt og må la bilen stå en del for å gå i stedet.