Jørne hass Tor

Denne uka har jeg hvilt litt fra det fysiske og syklinga. Må passe på kneet, for det siste jeg gjorde var å gå til angrep på bakken som tok kneet mitt i fjor. Trassig som jeg er prøvde jeg for fire uker siden, og måtte gå av omtrent der jeg ga meg i fjor. Siden jeg passerte seks røykfrie uker, og har kjent stor forskjell på pusten de sist ukene, ga jeg meg i kast med’n igjen sist fredag. Den bakken har blitt en besettelse.
Jeg gjorde en god runde på halvannen time før jeg svingte inn i Bakken. Den er snaut to kilometer lang, og høydeforskjellen er bortimot 200 meter. Det er så bratt på det bratteste at jeg må lene meg godt framover for ikke å tippe bakover. Med det letteste giret innkobla begynte stigningen. På bildet ser du hvor jeg måtte gi meg både i fjor og for fire uker sida.
Denne gangen gikk det helt til topps. Pusten fungerte perfekt og beina surna ikke. På toppen strakte jeg henda pver hodet og gaula som en brunstig ælj. Risikofylt med tanke på at æljjakta har begynt og jeg befant meg langt inni skogen, men jeg tok sjansen. Var jo stolt av meg sjøl må vite.
Derfor har jeg tatt det rolig noen dager nå, og kneet kjennes bra.
Og uansett å gammal jeg blir, så er det faktisk utrolig godt å nå de små måla jeg setter meg. Og trur du jeg overdriver når jeg beskriver stigningen så er beviset her:

Vis større kart