Jørne hass Tor

Tilfeldigheter tok meg til HvaHunSa. Jeg var ute og rusla litt i Cyberspace, på såkalt tasta tur kan du si. Jeg sykler jo mer enn jeg blogger til vanlig, men noen dager fri med dårlig vær har gjort at jeg tok det litt med ro, og “jobba” med bloggen. Tilbake til HvaHunSa-bloggen.
Hun har skrevet kronikk i Aftenposten, som sikkert mange har fått med seg før meg, og den handler  om blogging og demokrati og sånt. Jeg har da lest den, og finner ingen grunn til å hisse meg opp over hverken den eller det som står i kommentarfeltet. Men, og det et viktig men, jeg begynner å bli en smule lei slike debatter. Det skrives flere innlegg om blogging og hvem som er god og hvem som er elite og hva som er bra for ytringsfriheten og bla bla bla, enn om de viktige politiske sakene, får jeg inntrykk av. Klarer man å linke litt lurt i tillegg så strømmer det på med lesere så en knapt kan andas.

Blogging er det den enkelte gjør det til, trudde je. Om man vil bruke bloggen til sykling, strikkeoppskrifter eller dagbokaktige ting, som det så foraktfullt kalles blant de “intellektuellt kompetente”, er da den enkeltes sak. Det jeg noterer meg når jeg leste i kommentarfeltene, er at kanskje alt for mange tar dette alt for alvorlig, og dermed skremmer en del skrivende fra å begynne å blogge. Gi meg heller en “ælj i solnedgang”-blogg, enn en ytring full med Kant-sitater og så innvikla språk at man detter av før man er halvveis. “Flinkheten” tar som regel livet av slike innlegg for meg.

Jeg er også lei snobberiet. Det som får folk til å skrive smått nedsettende om oss som pludrer. Det minner meg litt om den tida da over halvparten av jentene på ungdomsskolen jeg jobba på leste Isfolket. Da satt snobbene og bekymra seg over ungdommens mangel på omgang med Ibsen og de “store gutta”. Det de ikke tenkte på var at hadde ikke Isfolket vært der, hadde de fleste av disse jentene ikke lest i det hele tatt. Personlig foretrekker jeg Kjell Aukrust framfor Ibsen. Og jeg leste alle Morgan Kanebøkene i sin tid.

Dermed blir vi som pludrer spurver i tranedansen. Vi sitter og kikker over Kant(en) for å finne lesere og meningsfeller, fordi vi sjelden eller aldre tar til motmæle. Vi er redde de slemme haukene. En gang fikk jeg dem over meg. Det var ikke noe koselig.

Så jeg sykler og pludrer videre, uavhengig av Kant, Wittgenstein og Schopenhauer and the other dyrs in the Hackbackforest. Men ettersom jeg nå har begynt på skrivekurs med en ekte forfatter, kan det hende jeg legger ut noe av det jeg skriver for å få sympati og godord. Og, sykkelsesongen er snart over, så da er det fram med skia. Lurer på å skifte navn på bloggen da, til Pludremann på ski, eller noe sånt. Dessuten kommer jeg til å førsøke å skrive slik at noen kan bli glade, og til og med le. Med andre ord, la de av oss som er lei gravalvoret slå et slag for formidling av gleden.

By the way, HvaHunSas kronikk er vel verdt å lese.