Jørne hass Tor

– en drøm om gleden ved å spille fotball, som gikk i oppfyllelse
Gjesteskribent Erlend Solfjeld Kjelstad om fotballglede litt på sida av det etablerte:

200 meter over havet på Oslos beste østkant, mer eller mindre innenfor og utenfor markagrensa, ligger Hellerudtoppen. En fredelig plass helt uten noen form for butikker eller kiosker, men likevel et sted bussruta svinger innom et par ganger i timen. Her oppe, inne i skogen, men med utsikt over Oslo by, fjord og over til Holmenkollen, ligger en aldri så liten grusbane, med to syvermål. Grusbanen i seg selv var et tiltak for å gi ungene her et sted å tilbringe tiden, og et annet sted en naboens husvegg å plassere ballen på. Og jommen var det ikke et tiltak med full klaff.

Under lyskasteren på en gammel piknik-benk sitter det fem gutter i lett blanding av treningstøy og siste mote fra H&M, men med fotballsko på beina. Det er ikke første gangen de sitter her og diskuterer alt fra fotball og jenter til skole og politikk mens de litt fuktige under trøya ser ut over en hardtråkka, snødekt fotballbane; det er midtvinter. De yngre ungene som var med i sta er gått hjem, og de eldste som knuste den ene lyskasteren i høst har lagt fotballen på hylla. Det er 92årgangen med Hellerudtoppengutter som nå er igjen.

”Tenk dere det a gutter, spille hjemmekamp her, mens hele Hellerudtoppen ser på, fyrverkeri og greier! Foreldra kan selge vafler vettu og ta inngangspenger så vi får litt penger i kassa til pizza, og fotballdrakter da selvsagt. For drakter må vi jo ha, egne drakter! Som det står våres navn på med våre lykketall på ryggen. Og en diiiger sponsor på magen. Det er sånn det skulle vært vettu, men men…” De andre guttene knegger litt forsiktig av Erlends kommentar, før det igjen blir stille igjen.

De har spilt på alle nivåer, men alle har dem også funnet ut at 15 timer trening i uka, er ikke like gøy som å spille fotball når man selv vil. Alternativet er selvsagt å spille på Oppsal sitt 3.lag der de alle har hatt en karriere, men fant ut at det å ha en forelder som trener, men som aldri kom, og det å tape hver kamp, ble kjedelig. Så de endte alle opp som ”løkkespillere”.

Det har gått ca en mnd siden Erlend betrodde de andre guttene med sin drøm. Nå står han i midten av en sirkel på 20 andre gutter som har tatt veien ”a la flåklypa” opp til Hellerudtoppen for å sparke lærkule i 10 cm snø og minusgrader. ”Okey gutter, hvilken farge skal vi ha på draktene? Og faren din er sponsor, ikkesant håkon?” Faren til Håkon (Håkon var en av de fem) jobber som tannlegge under eget navn. Daniel som også var en av de fem, kaster et blikk på klokka Erlend fikk til bursdagen sin i januar. Daniel sier: ”Oransje og sort er kult da!” Ja, så blir det så.

”Gutta, vi skal spille serie! Vi får plassen til tredjelaget til Oppsal, i syverserie gutter 16. Men jeg må ha klart svar på hvor mange som er sikre på at de kan gå inn for det her. Deretter går jeg hjem, ringer til Torshov og bestiller drakter.” Erlend står igjen med 11 mann. Det burde holde til å spille syver serie i tykt, men ikke minst tynt.

De fire guttene har nå vokst til en gjeng på tolv ivrige gutter med Erlend i spissen. De har ingen trener, for på laget er det et fungerende demokrati med kun noen mikroskopiske spor av korrupsjon. Erlend sklir mer eller mindre inn i rollen som den med siste ord og lagleder.

Tre uker til seriestart. Hendene glir gjennom oransje stoff med rykende ferske navn trykket på baksiden; bl.a. Øverland, Thelle, Kjelstad, Birkelund, Tangen og på forsiden et noe humoristisk sponsormerke fra en selvstendig tannlege: Tangen Per – Wiggo tannlege. (Hvor vidt det kan kalles sponsor vet jeg ikke. Inntekten fra sponsoravtalen dekket knapt prisen det kostet å få det på draktene) Men aller viktigst, oppe i hjørnet, vår egen logo, designet av Hellerudtoppens fremtidige designer, Bendik Ramm. Det lyser glede og stolthet av Erlend og de andre guttene da de ifører seg sine personlige drakter for første men slettes ikke siste gang. Drømmende ser de for seg dagen de marsjerer inn på Old Trafford.

Dagen er kommet, de marsjerer inn. Gresset har riktignok tørket vekk for lenge siden der det skal spilles fotball i dag: Siggerud grus. Til pause deles det først og fremst ut sjokolade, og det som rettferdigheten ikke klarer å dele blir igjen til foreldrene. Men som en bonus så leder Hellerudtoppen 5-1, fotballeventyret er i gang. Kampen ender 8-1 til Hellerudtoppen.

Sommeren går og laget består. Det er nå kun en eneste seriekamp igjen. Med kun en ensom trening i uka har Hellerudtoppen vist en herlig progresjon gjennom kampene, og er blitt klare for den store manndomsprøven; siste seriekamp. De ligger på andreplass, ett fattig poeng bak serieleder Klemetsrud. Hellerudtoppen er ubeseiret med kun to kamper som har endt uavgjort, og hvem turte vel å håpe på at de skulle være i denne situasjonen siste seriekamp, på hjemmebane? (De var det sikkert flere av på laget, men det tar seg best ut å si det slik.)

”Vi må ha kake, fyrverkeri, banner og publikum. Da vinner vi. Daniel og jeg fikser banner, Joakim, du snakker med Parsi om litt pyroteknikk, og Marius du får Ida til å bake og Thomas, moren din lager vanvittig god brownies. Resten fikser jeg.” Alt går etter planen. Invitasjonen til kampen er spredd, kakene er ute av ovnen, mammas hvite laken fra Ikea er sprayet med oransje og sort skrift og Parsis siste batteri skal til himmels. La dem komme! ”Og husk: Vinner vi blir vi seriemestere og taper vi så blir vi sølvvinnere.”

Det er 2-2 til pause. Begge lag vet hva det kjempes om ute på kunstgressmatta 80 høydemetere under Hellerudtoppen. Erlend står med en seigmannpose i hånda og lar gutta forsyne seg. Det er kamp om ordet, men alle får tid til å si sitt. De kloke ordenene blir vekslet og sammen er de klare til å gjøre sin livs viktigste omgang ute på matta etter at seigmannposen er tom, vannflaskene lagt tørre og lagets faste lagbrøl gjennomført. Hellerudtoppen går offensivt ut og lykkes, 3-2. Men et knallbra skudd fra Klemetsrud går stolpe inn, utagbart. Stillingen er 3-3, Hellerudtoppen må vinne, da vinner de serien, det gjenstår fem minutter, og fra midt mellom midten og Klemetsruds syvmeter får de frispark. Keeper dekkes, frisparket tas og lagets yndling Gard ”hæler” ballen i mål på innlegget. Det som skjer etter dette kan ikke beskrives med andre ord enn enorm idrettsglede.

Hellerutoppen United vinner kampen 4-3, serien og kaller seg at på til kretsmestere i syver gutter 16 2008. Fyrverkeriet glitrer på himmelen, publikummet fra 7 år til pensjonistalder, 1.lagsgutter, Oppsals jentelag og andre interesserte blir omtrent målt til ca 40 og blir premiert med kaker og stor takk. Gleden som lyser i guttas øyne er minst like stor som den som er i Steven Gerrards øyne når han løfter Champions League-trofeet over hodet.

Kvelden går mot slutten, men på utsiktsplassen på Hellerudtoppen, under flaggstanga sitter det tre stolte gutter. De firer vimpelen ned og heiser banneret med påskriften ”Hellerudtoppen United seriemestere 2008” opp i flaggstanga. De setter seg, nyter utsikten, fjorden, byen, Holmenkollen og kunstgressbanen der nede. ”Hva var det jeg sa?” gliser Erlend.