Jørne hass Tor

Hva er et øyeblikk?

Et sekund?

Et minutt?

Sett i forhold til historien er mitt liv kun et øyeblikk. Er et øyeblikk det det tar å stirre æljen i aua før’n skjønner at jeg ikke er ælj og stikker?

Eller som da mannen ringte flyselskapet og lurte på flytida til London og dama som svarte sa: Et øyeblikk. – Takk, sa mannen og la på.

Sett i forhold til mitt liv er to timer et øyeblikk, for eksempel det øyeblikket det tok å avvikle Pink Floydkonserten på Valle Hovin. Det nærmeste jeg har vært høymesse.

Med andre ord må livet og historien være fullt av øyeblikk, men vi tenker vel på det store. Som da jeg sto og kikka opp på store plogforma gåseflokker som styra sørover over hovedstaden. Jeg kikka og kikka, og plutselig hørte både jeg og resten av publikum et helikopter. Det virka så nært, men ingen så noe. Bare nok en gåseplog som  skjøv sommer’n foran seg  sørover.

Helikopterlyden tiltok i styrke, og plutselig forsto vi at det kom fra det gedigne høytaleranlegget som omkransa Valle Hovin, og at denne lyden var fra ei Pink Floydlåt og startsignalet.

Dette var julekveld. Adventstida besto av gåseploger og rastløs venting, og sjølve julekvelden besto av to og en halv time reise, ikke til noe herberge eller Augustus mantall eller noen stall for den del, men innafor Valle Hovins murer.

Snart fløy David Gilmours gitartoner ut i himmelrommet, og kilte gjess og Vår Herre i baken, båret fram av flerfarva laserlys. Og har du ikke hørt The great gig in the sky live på Valle Hovin kan du takke deg sjøl. Klumpene herja i halsen, tårekanalene flomma over og håret på arma sto rett opp. I  tjue år hadde jeg venta på en slik anledning, og hvem bryr seg katten om hvor langt et øyeblikk er i en sådan stund.

Tida eksisterte ikke, øyeblikket levde og det var bare meg og min evige drøm som esksiterte der og da, i øyebliket. Jeg sto og så og hørte på Pink Floyd live. Hvem hadde trodd det. Jeg var på min egne kosmiske reise. Jeg svevde i plog med gjess, gjøk og sisik ,trost og stær.

De tok meg ei uke å lande. Sangene, lyden,lyset sendte meg inn i øyeblikkets salighet. At jeg kjørte reprise seks år seiner gjorde ikke den første opplevelsen noe mindre. Reprisen ble bare en fortsettelse av det første øyeblikket, eller en forlengelse om du vil.