Her bodde vi fra 1954, til 1960. Vi okkuperte 2. etasje hos Ingrid og Georg Ninive. I følge mor mi sto jeg tidlig opp om mårran på den tida, gikk inn og satte på radioen og lærte både værmelding, andakt og melding om fiske utenat.

Folkets hus, her baksida. Vi var ikke gamle nok til å komme inn på festene som foregikk her, men vi visste at bakdøra ble satt på gløtt for å lufte utpå kvelden, og da smatt vi inn for å høre Wentzel. På framsida kasta de store gutta på stikka med femkroninger, og da var det stas å få lov til å plukke. I dag er det fortsatt kafe der, og Euronicsbutikk.

Tar med noen hus fra sentrum som fortsatt er segt sjøl like, stort sett. Baukholgården er fortsatt i slekta og selger fortsatt sko, nå med noe attått.

Her holdt Vikens sportsforretning til, en av tre sportsforretninger i Raufoss. Nå kan du få thaimassasje her.

Her sto bensinstasjonen til Kjeldsberg. Da den ble nedlagt fikk vi vårt første møte med eksotiske matretter da Ingrid Kjelsberg åpna gatekjøkken og begynte å servere "pomm fritt".

Her hadde den fargerike bokhandler Røer sitt siste tilholdssted. Vi husker vel alle når han hadde vareleveranse til skolen med sin åpne sportsbil. Nå har lokalene stått tomme lenge.

Torvkroa er blitt Verona, og utgjør et av flere spisesteder på Raufoss som drives av utelendinger. Du kan få kinamat, kebab og pizza her nå. Et langt steg fra "pomm fritten".

Der lå Finns konditori, samlingspunkt for oss når vi ville ha en plass å møtes. Bortafor hadde Magne Lund sin elektriske forretning hvor jeg kjøpte min første CD-spiller. Vi hang også på Gullkronen hvor det ble drukket kaffe og løst verdensproblemer i lag med'n Hugo og andre. Helt bakerst i husrekka Brovoldgården.

Torvet og Kjelsbergården. Kiosken er borte og torvhandlerene likeså.

Brubakken. Her begynte jeg på skolen i 1960 med Marthe Lier som lærer det første året. Deretter ble det frøken Ødegård. Vi gikk også sjuendeklasse her så vidt jeg husker. Men det mangler noe.

Hit flytta vi til jul i 1960. Veltmannåvegen ble hjemmet mitt de neste 15 åra. Her var det kort veg til det meste, og plenty med unger i gata. Vi bodde nederst til venstre.

Tollerudtoppen. Her hadde Samvirkelaget en av sine filialer, og i kjelleren leide Jakob Jakobsen ut frysebokser. Det var skummelt og kaldt nedi der, særlig når man måtte gå dit aleine, ikke hadde fylt ti og var litt mørkredd.

Her bodde farmor og farfar. Vi flytta hit etter at farfar døde i 1972.

I dette huset bodde Kai, Tone og Unni Bakke. Alle husene står der de sto, men de fleste er påbygd og pussa opp.

Lysløypa kom tidlig på sekstitallet og fikk stor betydning for skisportens videre utvikling. Plutselig kunne vi gå til Skumsjøen om kvelden, og klubbrennene på onsdagene trakk flere hundre deltagere. Her var vi gjennom mange tøffe treningsøkter med'n Tor Solberg og'n Charlie Sørlien.

Tre like hus. Til venstre bodde Tajet, og der ble det utkjempa mang en hard fotballkamp, noe som gikk hardt ut over gjerdet.

Min barndoms aveny. Vegen til "Plassen". Der så jeg store kamper, som Fredrikstad i 1964 (4-4), og der spilte jeg adskillige kamper sjøl fra jeg var 10 år. Hvor mange ganger jeg har gått den vegen har jeg ikke tall på.

Eksempel på hus som ligger der du nesten er framme. Lengst unna bodde'n Asgeir Granheim, og det trur jeg jamen han gjør enda. Nærmest bodde Pedersen, Per Viggo og Marit. Nå er det Per Furuseth som residerer i Pedersenhuset. Han var en av gjengen øverst i Veltmannåvegen.

Her slutter Min Barndoms Aveny,inngangen til en guttunges drømmer. Drømmen om å få spille på "nedre plassen", skøyteløp (du husker vel at det var islagt løpebane), jeg gikk en titusenmeter på bandyskøyter der, og ikke minst skirennene var store opplevelser.

Her gikk jeg tredje klasse med fru Baggerud som lærer. Vi flytta inn i 1963.

Så ble det nye Raufoss skole med Karl Opjordsmoen. Han må kunne sies å være årsaken til at jeg ble lærer sjøl.

På begge sider av Kirkeveien var det kornproduksjon. Det vil si der det er kirkegård og rådhus nå. Der ble det utkjempet mang en slåsskamp etter at kornet var høstet og høyet lå igjen. Men vi rakk inn til time, som regel.

Fabrikkporten. Å gå gjennom der til første sommerjobb og 12 kroner og femti øre i timen var en milepel i livet. Tjene egne penger for første gang og få dem utdelt i gjennomsiktig papirpose. Det blei sparing i rød postsparebankbok.

I dag har man funnet andre bruksområder for direktørboligen.

Kirka få stå som symbolet på noe som er uforanderlig.

Lysløypa til Skumsjøen. Tenker dette vekker minner blant Raufossinger på min alder.

Når a mor går vil je ætter.........

...og nå kjæm du!

Kjent motiv, nytt lys.

Nytt lys, kjent motiv.

Du husker muligens motivet fra en tidligere post.

Fint vær, og fint motiv, om du spør meg.

Tatt i dag tidlig uten stativ. Men det bli stemningsfullt da.