Hjørnet hass Tor

Gnålet fortsetter. Hver morra jeg skrur på TV’en for å få med seg siste nytt før jobb, sitter det en eller annen alvorstynga økonom og legger ut om elendigheta. Kan ikke dere heller bruke tida til å jobbe der dere skal, og hjelpe til med å finne et alternativ til det kapitalistiske system? Det virker ikke. Hvorfor? Har ikke peiling egentlig, men jeg tror det største problemet er at det trigger det verste i mennesker, grådigheta.
(mer…)

Er du redd for at det ikke skal bli snø i år så kan du gjøre som disse barna. Rull sammen det som er og gjem det til seinere. Kanskje er det snøen som falt i fjor de holder på. Vi er jo så flinke til å minne hverandre på slikt i våre dager. Tabber begått forfølger deg. Du blir minna på dem hver gang noen går tom for argumenter i diskusjon med deg. I det hele tatt, snøen som falt i fjor blir man stadig påmint.

Da jeg tilfeldigvis kjørte forbi barneskolen på Raufoss sto disse barna i rolig passiar over denne digre snøballen. Bildet er tatt gjennom frontruta, men blei brukelig lell. Jeg ville ikke gå ut av bilen for da hadde jeg muligens skremt dem. Barn er litt som ender, de kommer dersom de lukter mat. Får de ikke noe blir de skeptiske. Derfor var det godt å kikke gjennom ei litt møkkete frontrute og se unger som faktisk slappa av etter endt økt. Noe krefter må de ha brukt på den ballen der. Og på de minuttene jeg satt der var det ingen av dem som hadde mobilen framme.

Mitt spark til journalister i dag er skremselspropagandaen de bedriver. Det meste av det de skriver om handler om å plante frykt i folk. Nå er det finanskrisa som er tema, avbrutt av litt presidentvalg. Moro med en afroamerikaner, men pressen gledet seg ikke lenge før de begynte å skrive om hvor lenge det vil gå til det første attentatet.

Finanskrise har det norske folk bare godt av. Alt for mange har kommet alt for lett til alt for mye i dette landet. Magamålet har synes uendelig, og til slutt blei Ola Nordmann så mett at’n blei grinete og irritert. Nå får vi oss kanskje en liten smekk som gjør at våre barn kanskje må vente litt med å bytte mobil, eller datamsakin, eller x-boks eller hva det nå måtte være. Og det har de ikke vondt av. I det hele tatt så har fokus vært å dyrke den grådige delen av mennesket.

Mennesket har overlevd utrolig mange kriser, og er en seigliva art. Jeg tror ikke det blir noen katastrofe som rammer oss. Skulle det ryke en sydentur eller tre så kan vi alltids dyrke andre ting som ikke koster så mye.  Å ville overleve er da en positiv egenskap i seg det, så skriv om det da vel.

Slik de skriver nå om dagen skremmer de unga, og sjøl om unga er bortkskjemte fortjener de ikke å skremmes. Det er tross alt ikke slik at lyn, tordenvær og nisser og troll slår ned i huet på folk fordi man får litt dårligere råd ei stund. Er det ikke da vi blir kreative da? Og det kan ikke væra så gæli? Prøv med din egen snøball. Er det ikke snø kan du tenke deg en. Det er i alle fall kreativt.
Jeg har plassert min blogg i Raufoss på bloggportalen Bloggurat!

Her ser du hvorfor. Jada, jeg vet at det er mulig å sykle hele året, men jeg gjør altså ikke det. I går kom de første snøfillene, og slik så det ut på morran i dag. For å kompensere litt går jeg en halv time for å nå bussen, hele Raufoss på langs. Bare det blir skikkelig skiføre skal jeg ta med meg ski på jobb og gå hjem. Flott lysløype hele veien.

Morrastunda i Raufoss er prega av folk som skal på arbeid. På bussholdeplassen finner du de som skal på skole eller jobb på Gjøvik, på Lena og det kommer skolebusser fra både her og der og buss fra Hønefoss og en som skal til sykehuset på Gjøvik. Det er mye folk på farta. Toget til Oslo klokka kvart på åtte tar også med seg en del.

Langs elva er det masse store bjørker som huser en enorm kråkeflokk, sikkert også den som kom fra månen. De letter omtrent på den tida jeg kommer ned i sentrum, og beveger seg i tett og slutta orden att og fram over himmelen. Som et trekkspill holdt av en ustø treksspiller fyker den tette klumpen med kråker over bleik morrahimmel. Trekkspilleffekten oppnås ved at det som i menneskeverdenen er noen som ikke følger med, og dermed dras klumpen ut før etternølerene kommer seg på plass igjen. Blir litt som ham som ikke fikk dreis på marsjeringa i militæret. Han som alltid gikk sin egen vei og alltid gikk et skritt for mye på “AVDELING HOLDT!!!!” Mulig det var han som kom hjem fra månen.

Etter noen minutter med oppvisning over en stadig lysere himmel, løses kollektivet opp, og etter hvert spres de for alle vinder. På kvelden klumper de seg sammen i bjørkene igjen. Pussig greie det der. Og så skjer det samme med oss mennesker egentlig. Bare at vi kommer fra hver våre hus for så å klumpe oss sammen på holdeplasser og busser. Deretter, når vi når endeholdeplassen, går vi hver til vårt. Og så er det samme leksa på ettermiddagen.

Dyr er dyr enten de er på to eller fire eller har vinger. Dyriske er mennesker også, og endelig kom Kongo på avisenes førsteside. Og det var på tide. Da de endelig kunne skrive om voldtekter og sånn, oppdaga norske journalister det og. Men det kan jo hende det kommer av at de er ferdige med Daniel Nannskog. Da ble det plass til Kongo. Ser du at jeg venta med Kongo til jeg var ferdig med kråkene. Det var illustrasjonen sin det tenker jeg.

SISTE: KLOKKA ER 2230 OG JEG SJEKKA DE STØRSTE AVISENE, OG PÅ DAGBLADET.NO ER NANNSKOG FORTSATT FORAN KONGO!!!!!!

Høst og vinterbjørk uten kråker og løv.

Hvor går vi? Jeg er så lei alt gnålet om penger. Og nå kom skattesnokinga og. Æsj. Er det ikke anna som står i huet på folk for tida?

(mer…)

Finner all mulig grunn til å minne om verdendagen for psykisk helse, som er i morra. Sikkert mange som vil markere den via sin blogg. Victoria heter ei som har dratt i gang en temablogg som heter psykisk. Der kan du bidra med innspill som er med på å fremme åpenhet om psykisk helse.

Det er fortsatt noen som lever i den villfarelse å tro at man bare er “nervøs” eller “gærn”. Så leser du dette, kom deg over og bidra om du har noe. Det er sikkert like viktig at du som er frisk kommer deg over dit og bidrar. Og med det samme du er der kan du jo bli klokere, og samtidig ta med deg friskheten din ut i den virkelige verden og hjelpe medmennsker. Og ikke glem at det liksom ikke går over når morradagen er omme.

Bildet har jeg stjælt fra Mental Helse.no.

I Totens Blad i dag kan man lese om en stygg episode. Tre unge gutter kom i bil til ungdomsklubben på Raufoss her om dagen, og trua en 16-åring inn i bilen. Deretter dro de til skytebanen, som ligger avsides til, og banka opp den kidnappede. I følge avisen var sjalusi motivet. Nå er ungdommene tatt av politiet, og i alle fall en er allerede løslatt fra varetekt.

Det sies også at flere fulgte etter for å se på mishandlinga, og at ingen grep inn.
Dette er bare en av flere stygge voldsepisoder blant ungdom både her i distriktet og rundt omkring i landet. De følger ofte mønstre som beskrives i voldsfilmer der man stort sett setter seg i respekt ved å ha mye penger og ved å være sterkest og råest.
En epsode som kan se komisk ut er jo nudelmafiaen i Drammen. Dette dreide seg om 11-12 åringer og nudler, men skapte frykt og rivalisering, forsøpling og uvennskap, i følge Dagens Næringsliv. Og, dersom de ikke var blitt oppdaga og tatt i skole, hva vil de pushe neste gang? Også dette var etter velkjent oppskrift fra voldsromantiske filmer og serier.
På skolen vår ble det solgt sigaretter til 10 kroner stykket i forrige skoleår. Vi vet at det skjedde, men fikk ikke tak i hvem som holdt på med det sjøl om vi hadde våre mistanker. Spør du, så juger de så det renner. Holdningen mange ungdommer har til voldsbruk skremmer meg og. Det er forbanna trist.

Jeg blir mer og mer sikker på at jeg hadde rett da jeg midt på 1980 tallet spådde at den voldsromantikken vi så i for eksempel videomarkedet, kom til å sette sitt preg på vår holdning til vold. Jeg hadde ekstrajobb i ei videosjappe ei stund, og de mest utleide filmene hadde som regel en muskelbunt med patronbelter over brøstet og maskingevær over armen på framsida. Nå er det ungene til den genrasjonen som lånte svineriet som er ute og representerer. Og som sagt, når man leser om sakene kjenner man igjen mønstre  fra for eksempel mafiafilmer og annen voldsromantikk.

Nå må foreldre og andre voksne på banen. Det er vi voksne som skaper den virkeligheten barna vokser opp i og som former holdningene, først og fremst foreldrene. Nå gidder jeg ikke tie lenger. Dere som har barn som begår slike handlinger har ikke gjort det dere skal. Og ikke kom hit og skyld på tidsklemme og alt det der. Har man barn, så har man plikter livet ut. Noen av de pliktene må man ta sjøl, og ikke skyve over på skole og samfunn. At et barn eller en ungdom ikke kan oppføre seg er et foreldreansvar, dermed basta. Personlig ansvarsfraskrivelse har blitt en folksport. Som voksen må man kanskje forsake noe den tida man har barn, men de fleste vil ha i både pose og smekk.

Jeg blir bare så forferdelig trist.