Tidlig 1.dagsmorgen. Jeg tok en tur ned i sentrum og Skoledammen. Skoledammen er dannet av en demning i Hunnselva, og har vært der så lenge jeg kan huske og mye lengre enn det. Den ble i sin tid bygget for å forsyne det som vi i gamle dager kalte “fabrikken” med vann, men har også vært badeplass og til og med svømmestadion. I dag er den tilholdsted for alle endene jeg så ofte har fotografert.
La meg få presentere ei av kuene i soloppgangen. Ikke spør meg om rase, det er ikke Norsk Rødt Fe, trur je i alle fall. Jeg har gjemt portrettet. Eller jeg var ikke sikker på om jeg skulle presentere noe så blåøyd i disse krisetider. Men ettersom jeg er av de blåøyde sjøl, ikke fysisk altså, mine øyne er brune, så tenkte jeg at skitt au. Vi har noe til felles, vi bekymrer oss ikke og vi er ute og fryser om morran.
Nå er vel hu der uvitende om sin skjebne. Jeg vet at jeg ikke blir arbeidsledig med det første. Det mangler mer enn 5000 lærere i Norge, så det er rart de ikke begynner å konkurrere på lønn. Jeg kunne jo tenkt meg å tjene litt mer på slutten av min karriere slik at pensjonen blir ok. I Alta må de permitere elevene på grunn av lærermangel der.
Jeg skal ikke skylde bare på dagens regjering. Lærermangelen har kommet over lang tid, og i disse ultramaterialistiske tider vil ikke ungdommen bli lærere vet du. De vil tjene store penger de. Da finner’u på no anna. Politikere kan ikke skole, dermed vet de ikke hva de skal gjøre heller. Men skal du lokke de store, flinke skarer til læreryrket i dag må du bla opp. Kall holder ikke lenger. Den betegnelesen har gått ut på dato, og er noe vi gamlinga snakker om.
Kanskje like greit å være ku. Da havner man i alle fall lekkert dandert på et middagsbord i et møblert hjem hvor man til og med spiser med kniv og gaffel. Eller hadde jeg kunnet fått betalt for å sykle, fotografere og skrive så kunne jeg tatt det med ro uten å være redd for å komme for seint. Da kunne jeg til og med vente på soloppgangen om morran da. Ha ei fin uke.
Petter i Neppe.no har utfordret meg i Kunnskap i et bilde - stafetten. Jeg tok utfordringa og med min yrkesbakgrunn måtte det jo bli noe med barn, ikke bare det, barnebarn.
Barnets far er min sønn, og gjett hva han studerer til å bli? Akkurat, han skal bli lærer. Bildets symbolikk tenker jeg sånn: Her er det bare å fylle på med kunnskap. Kunnskap er makt, og i den sammenhengen er det om å gjøre å være så maktsjuk som mulig.
Så skal jeg utfordre noen. Jeg forsøker med Einar, Ståle og Geir.
…ligger det etter sagn og myter en skatt. Skatten jeg fant i dette tilfellet var lyset som åpenbarte seg i disse bildene. Da jeg skulle på jobb i går tegna det seg en flott regnbue på himmelen i nord. Bare svakt til å begynne med. Etter hvert ble den sterkere i fargen. At det medfølgende regnværet gjorde meg blaut som om jeg skulle gått gjennom dusjen med klær på gjør ikke no’ når jeg får sånne bilder.
Ettersom jeg skulle rekke en buss ble det å fotografere i en fei. Men resultatet ble ikke gæli. Botsett fra litt justering av lys og kontrast,og en smule beskjæring er bildene som de kom fra apparatet.
De to øverste er over utsikten vår, og er tatt med mitt nye Sigma 55-200mm objektiv (mista den gamle zoomen i ei elv).
Det siste bildet er symbolsk ment. Der faller regnbuen ned over Nammos lokaler i Raufoss industripark, og deres produkter er vel de eneste som selger finanskrise eller ei (Nammo produserer kuler og krutt).
Så er jeg klar til å begrave en klisjé. Jeg erklærer herved å ha produsert “Ælj i solnedgang”-dødaren. Jeg ble bare satt ut da dette bildet åpenbarte seg på skjermen i ettermiddag. “Ku i soloppgang” er herved lansert.
Sjølsagt er det tatt under en av min morgenturer på sykkel. Mange av mine kolleger lurer på om jeg er spik spenna gærn som bruker tre ganger så lang tid på å komme meg på jobb som nødvendig, tre-fire-fem ganger så mange kilometer og masse svette og pesing. Det de ikke forstår er at jeg også får med meg dette. Det gjør ikke de.
De, og mange med dem haster bare forbi med bil, og må holde øya på veien. Da legger man ikke merke til dette. Nå deler jeg det med dere. Disse morgenstundene er så verdifulle for meg at litt svette og pesing tåler i alle fall jeg. Og skal jeg gi et godt råd så må det bli: Sett deg ned og sjekk om du har tid til det. Da kan du få masse flotte oppevelser av dette slaget.
Jeg hadde en fenomenal opplevelse for to dager siden. Det begynner å bli vel mørkt om morran i forhold til fotografering, men kameraet er nå i sekken. Siden det meste av morratur’n går i sørlig retning har jeg soloppgangen på venstre hånd. Halvveis var det såpass lyst at himmel og skyer begynte å fargelegges. Det var så vakkert, og jeg kikka ut over et jorde som også såvidt begynte å lyses opp og fargelegges. Og så, midt ute på jordet, mindre enn hundre meter fra meg, sto en elg. Den sto slik til at assosiasjonen til “Ælj i solnedgang”-klisjen kom øyeblikkelig.
Jeg stoppa og gikk over til andre sida av veien for å nyte dette. Veien jeg sykler på går rett gjennom Æljjaktland, så det var sterkt å sjå den stå der så ubeskytta. Den var ikke stor, skal jeg tippe så dreide det seg om en krabat som ble født i fjor.
Mens jeg sto der, syntes jeg noe lea seg i øyekroken, den venstre. Mellom veien og jordet er det til vanlig tett lauvkratt som skjermer for innsyn, men etter uværet som var her om dagen er jo lauvskogen ribbet for lauv for i år. Så så jeg det. Det var en ælj til. Tre meter fra meg sto’n. Jeg holdt pusten. Tenkte kamera, men det lå i sekken. Nå var det såpass lyst at jeg kunne se øya på’n. Og så sto vi der og så hverandre rett i blikket. Jeg sto dørgende stille. Frostrøyken dreiv ut av huet på oss begge to, og det var som om vi sto der i en slags forståelse av at vi er da ikke farlige for hverandre. Her står vi uavhengige av finanskrise og rentehopp.
Inne i meg brusa det som en frislept Vøringsfoss. Følelsene dette møtet utløste i meg kan ikke beskrives annerledes. Jeg vet at mange har sett elg, men dette var magisk. Det kan godt hende det varte bare noen sekunder, men for meg virka det som et par minutter. Øyekontakt med denne majestetiske krabaten. Det vil nok ta noen år før noen av disse blir skogens konge, de er vel knapt nok prinser enda, men en dag……om de overlever de neste elgjaktene.
Så klarte jeg ikke å holde meg lenger. Jeg begynte å fomle for å få av meg sekken. Blitzen vill gjøre nytta på så kort avstand, tenkte jeg da. Men da blei’n urolig. Spørs nok om’n hadde møtt jegere før og tenkte at jeg fomla etter noe farlig. Som i slowmotion kasta’n på huet, lot kroppen følge etter og lunta ut på jordet der kameraten sto, og sammen bevega de seg over mot skogen på andre sida.
Jeg sto tilbake der i veikanten, uten fotgrafi, men et bilde i huet og på netthinna, så et album fikk nå sitt.
Kuer står stille sjøl om fotgrafen er en smule i bevegelse og blitzer i veg. Ikke vet de at de er en del av finanskrisa heller, i og med at den påvirker prisen på dem. Men jeg satte en ubetalelig pris på dem i går morges. Bildet av æljen fra forrige dagen har bare jeg.
Jeg har hørt om å strø, men hva den som har gjort fra seg her har hatt i seg vil jeg ikke en gang vite.
Med høy nok promille på sjøen kan det gå innmari gæli. Noen må få seg båtførerbevis og GPS.
Drevet av FireStats
