Hjørnet hass Tor

Arkiv for ‘reise’

Så har vi vøri her no’n dager da, og inntrykket er veldig ålreit. Leiligheta vi fant på nettet er veldig bra, ligger sentralt til og air-conditionen er prima. Vi har kort vei til det meste. Gamlebyen her i Antibes er et koselig sted med trange gater og masse små spisesteder. Byen har drøyt 70000 innbyggere.

Nå er ikke vi sånne som har det travelt med å rekke over alt mulig når vi er på tur. Vi skal slappe av. Men en attraksjon tenkte vi å unne oss, og det var et besøk på Picasso-musset. Den berømte maler hadde visstnok en av sine mest produktive perioder her i by’n.

For oss ble turen ned dit en flott vandring gjennom Gamlebyen, vi visste hvor museet ligger. Trange smug der du nesten skrubber begge skuldrene inntil husveggene, opp trapper og rundt hjørner, og plutselig  åpner alt seg og du ser  ut over båthavna og Middelhavet. Snur du deg til høyre oppdager du tårnert på Chateau Grimaldi som har ei lang og spennende historie. Det har det også nå i og med at det huser Picasso-Museet.

Veien går rundt slottet, og bare du passer deg for franske bilister, er det greit og komme seg over og inn i museet. Picasso sjøl henger på veggen og overvåker gjestene med strengt blikk. Piler viste veien, det var opp ei trapp og inn ei dør på en måte. Problemet var at det ikke gikk å komme inn døra. Den siste etappen var sperret av en kjetting som var påmontert et skilt som fortalte at det var stengt, og skal gjenåpnes tidlig i juli.

Dette førte kun til et øyeblikks ergrelse, kona og sønnen hennes med kamerat ville på stranda, og gikk i forveien mens jeg gjorde en sving inn i Gamlebyen igjen mens jeg lot kameraet gå, for deretter å gå etter de andre. Med lys hud og skrekk for solbrenthet er jeg ikke noen strandløve, men ei lita stund om gangen kan jeg tåle.

Underveis svingte jeg innom et overbygd marked der lokale produsenter selger sine landbruksprodukter. En ivrig selger overtalte meg til prøvesmaking av pølse, og jeg gikk derfra med ei salt, spekepølseaktig ei. Han sa sikkert hva det var i den, men fransken min er veldig begrensa. Seinere på dagen slo vi opp i ordboka, og det viste seg at jeg hadde kjøpt eselpølse. Åkke som var a veldig god, og den lå ikke lenge i kjøleskapet her.

Nå er det torsdag, trur jeg, og jeg har vært med på stranda hver dag. I leiligheta er det utplassert strandmatter og en liten parasoll til å stikke ned i sanda slik at jeg har med meg en skygge til min lyse hud. Jeg bader av prinsipp ikke i saltvann ettersom en traumatisk opplevelse med en brennmanet i barndommen har satt seg grundig fast. Og det er lurt, for akkurat for tida er det problemer med en agressiv type som lager stygge merker på folk som kommer borti’n. Det har vi sett eksempler på. Dermed holder jeg meg forsatt til dusjen.  Ei eldre dame som kunne engelsk beklaga seg over at så mye skatt som de betaler i Frankrike, burde man kunne forlange at strendene er frie for søppel og maneter.  Utstyrt med en pinne som hadde blitt skyldt opp på land gikk a og spidda blanke, glinsende, sleipe manetjævler i strandkanten, og la dem til tørk i sola. Slik har franskmenna her fått seg en ny hobby. Det ligger mange uttørka maneter langs strendene her.

Hva har jeg så lært her. Ikke så mye jeg ikke visste fra før. Men her er noen observasjoner:

1. Politiet suser rundt på scooter bevæpna og mørke i blikket.

2. Folk går med lange loffer under armen og plukker og spiser på vei til og fra.

3. Det meste er like dyrt som hjemme, bortsett fra mat og alkohol. Ute koster feks. halvliter’n mellom 5 0g 7 euro. I butikken er det nesten gratis. Bensin kosta 1.27 euro i går.

4. Det er fulle folk her. Folk som sovner på fortauet, folk som drikker rett fra flaska og folk som er sinte og vil slåss.

5. Det er masse små damer som tripper i vei med underlig ganglag og vonde bein etter å ha torturert føttene sine i motesko gjennom mange år (kona er spesialist på føtter).

6. Det er masse nordmenn her.

7. Å krysse gater er risikosport. Vent på grønn mann (det er en og annen som stopper for oss da, så helt ulikt hjemme er det ikke).

8. Det er veldig reint her. Folk bruker de oppsatte søppelkassene og det gjøres nok reint når vi andre sover.

9. Det er mye folk på stranda hver dag, og for den yngre garde er det mye å hisse seg opp over.

10. Og ikke minst, franskmenn virker å være et vennlig folkeslag, men de bruker tuta mye.

I går var det tur til Birgu, Maltas nest eldste by. Vi skulle sjå feiringa av Kristi oppstandelse. Siden vi ikke hadde undersøkt hva som skulle foregå, trodde vi at vi skulle få se et opptog. Det var det også forsåvidt, men et merkelig et.

Vi kom dit etter en snau times busstur. Maltesiske veier bør ikke være uvant for en nordmann, med få unntak humper det som vi er vant til. Men dermed går det heller ikke så fort, og man kan suge til seg inntrykk.
Da vi kom til Birgu var det tydelig at noe var på gang. Det var tjukt med folk, og på en åpen plass var det tettpakka. Folk hadde stasa seg opp, og veldig mange var i gang med å drikke øl.På fortauene sto de med små ølflakser i hånda og venta på påskeprosesjonen.
Alle sto og stirra nedover i gate som var innmari bratt, og vel egnet for bakkeløp. Så hørte vi hornmusikk. Et kjempedigert janitsjarorkester brukte veldig lang tid på å passere. De spilt muntert. Så ble det stille. Først kom det så en prest og så et par til. Han første var sikkert sjef, for han var iført fargerike gevanter, mens de andre bare kunne gjenkjennes på den spesielle skjortekragen.

Etter å ha manøvrert meg slik at jeg kunne sjå nedover bakken, så jeg at det sto ei statue av Jesus i bånn. Sammen med et flagg og omringet av et stort antall karer, sto den der.
Presten gikk og snakka med folk, lot seg avbilde og smilte og nikka. Det hele var gemyttelig og trivelig. Fra en balkong over huet på dem kasta en familie konfetti, som ved undersøkelse viste seg å være rester fra makuleringsmaskina og oppklipte ukeblad.
Men så gikk det et sus gjennom forsamlinga. Over hodet på mange mennesker og gjennom en skog av utstrakte armer med kamera i hånda, kunne jeg sjå at statua lea på seg. Og før jeg visst ordet av det hadde den bevega seg opp bakken og havna på neste kryss. Der ble den satt ned, og vi fant noen som kunne forklare.
Feiringa av den oppstandne Kristus feires ved at denne statua taes ut av ei kirke, og fraktes rundt i Birgu tre timers tid. Den fraktes opp bakker av løpsvillige karer i full fart, og prosedyren er den samme hele tida. Janitsjar’n spiller seg opp bakken, prestene følger så og etter lang venting kommer løpet. Men så trenger vel de kara ei pause etter sprinten og. Og som sagt, slik holder de på noen timer. Og folk følger etter, stikker innom de små kafeene og bunkrer øl, og går videre.
Så at jeg missa fotograferinga først gangen betød ingenting. Jeg tok plass i neste bakke og klarte det der. Vi ble stående ved ei svensk dame som var innkvartert lokalt. Hun var innlosjert hos ei brevvenninne, og hadde sett alt de har for seg i påsken, og det er ikke lite. Masse prosesjoner, gudstjenester i proppfulle kirker, utstillinger og dramatiseringer. Der hun bodde måtte de ha fire gudstjenester etter hverandre på langfredag for at alle skulle få sjansen.

Vi nøyde oss med å se det to ganger. Deretter så vi oss omkring ei stund før vi gikk inn og tok vår lille øl før bussen skulle returnere. Da begynte mange maltesere å kjenne ølet i huet. Stemningen var løssluppen og høymeldt. Når de snøvler aner jeg ikke. De har jo et språk de er helt aleine om, og som jeg ikke skjønner en bokstav av. Artig å høre på er det i alle fall.
Seinere på kvelden blåste det opp, og vi gikk en tur ut på klippene for kjenne på kreftene. Bukta så ut som et boblebad med masse såpeskum, og sjøsprøyten dreiv innover land som reine regnværet når havet traff land. På vegen tilbake til hotellet så vi to småfugler som ikke hadde skjønt det, og prøvde å lette. De fikk straks en påminnelse om tingenes tilstand og beskjed om å sette seg igjen.

Dette er siste reisebrev fra Malta for denne gangen. Vel overstått påske og takk for følget

Den fjerde dagen vår på Malta tilbragte vi i Valetta. Siden det var første gangen var vi naturlig nok ikke kjent der. Byen er anlagt på ei tunge ut mot havna, og alle gatene er rette som ei snor. Midt i går Republic street, og så går smale og smalere gater ut til høyre og venstre. I enden på dem ligger sjøen. Utvalget bilder er gjort relativt tilfeldig.

Du ser riktig, det står Marks and Spencer. Et supermarked der, tenker du kanskje. Det er faktisk det. Unde skiltet var inngangen til et Marks and Spencer-varehus.

Om det var dette Vår Herre mente da han sa “Bli lys” vites ikke, men ei modernisering er det utvilsomt.

Maltesisk katolisisme er tydeligvis ikke uten humor.


Han tok oss med på en rundtur, og fortalte masse om Valetta som jeg ikke husker.

Ut på tur igjen. Nå gikk vi den andre veien. Forbi det berømte tårnet, og mot en knaus hvor det tydeligvis gikk en sti. Og det stemte. Etter vandringa i steinlandskapet ble dette noe helt annet. Blomsterprakt i skråningene og tørka leire som underlag gjorde dette til en helt ny opplevlese. Fuglesang så intens at det ikke var til å tru, og duften av blomstene og havet gjorde det til en nytelse fra første steg.

Oppe ved denne merkelige fjellknausen ble det enda merkeligere. Vi hadde sett for oss at vi kunne gå videre ned i neste bukt, men der tok vi feil. En stupbratt skråning av bare leire satte en stopper for det. Her måtte man være forsiktig og ikke gå for langt ut på kanten. Men utsikten var fin, og den nøt vi før vi returnerte.

Nå viste det seg at det var flere veivalg å ta, så vi gikk ned på stranda. Halvparten av den var masse stein, men den andre halvparten var fin for de badende, og der var det sjølsagt et serveringsted. På veien dit dukka det opp et dyr på stien, og da måtte jeg fotografere. Det er saktegående, og enkelt å ha med å gjøre. Faktisk beveger det seg så sakte at det likevel ser ut som det poserer.


Stranda ved hotellet er halvt hotellets, halvt offentlig. Og når maltesere skal ut drar de tydeligvis på stranda.Hele familier, flere genrasjoner rigger seg til med griller og pledd. Ikke mange som bader nå, noen råskinn er det, men på stranda er de. Og stranda i Golden Bay skal være en av de mest populære.

Når dagen er omme kan vi se slikt fra balkongen. I dag drar vi til Valetta, og der har vi aldri vært før. Vi så de fleste større og berømte byene sist vi var her, men gjemte Valetta til i dag.