Hjørnet hass Tor

For å komme til arbeid bruker jeg sykkel. Det vet mange nå. Jeg har edle motiver for å bruke sykkelen, helse og miljø.

200 meter og så til venstre, så sykler jeg rett opp i soloppgangen. Svart horisont mot mørk,mørk blå himmel som blir lysere og lysere etter som jeg kommer lenger opp i soloppgangen. Ikke fordi jeg farer til himmels, men rett og slett fordi tida går. Og nå som klokka er tilbakestilt får jeg enda mer lys. Og oppover går det.

Hver dag. De første flyene glir over himmelen og Mjøsa, mot Gardermoen som blafrende telys fra nord mot sør, lavere og lavere til de blir borte. Inni meg går belgen og hjertet slår mens kneet skrangler. Med andre ord er gammer’n i orden.

Og her, på sykklesetet, kommer tankene. Hva er det ikke av tanker som kan tenkes i stille undring mens vinden enten pisker mot ansikt og kropp og forsinker det hele, eller den feier meg av gårde som en seilbåt for fulle seil. Med en del kilo for mye fanger’n en del vind og. Så kan jeg tenke på verdens tilblivelse, vinkelens tredeling og Columbus reiser til Amerika. Etter at jeg leste det Odd Børretzen skrev om ham, dukker den mannen stadig opp. Eller Siv Jensen og sutring. Si hva du vil om henne, men skatten min er hun ikke. Hun får lette på skatten sin og bli med på sykkeltur for å se så vakkert Norge er.

- Er det virkelig slik at det ikke er noe som er bra med Norge? tenker jeg da. Ikke slik FRP’ere ser det sikkert, men alle er ikke det.

Joda. Jeg kan sykle før sju, og det er ikke lite. Jeg kan fange den vinden enten herfra eller derfra og holde på’n. Jeg kan se sola som stiger opp over Stange på andre sida av Mjøsa. Jeg kan se ælj i veikanten. Jeg kan se alle som kjører som svin. Jeg kan kjenne at kroppen virker. Jeg kan oppleve ku i soloppgang. Og jeg kan være med dagen når den våkner.

Da gir jeg blaffen i om Colombus oppdaga Amerika sjøl om det like gjerne kunne vært ugjort. Da gir jeg blaffen i bensinprisen som ikke er høyere enn at det sitter kun en i hver bil. Da ser jeg med godt humør på han tullingen som nesten kjørte meg ned fordi han både styra, gira og snakka i telefonen samtidig da han egentlig hadde vikeplikt for meg.

Du skjønner det at jeg blir tolerant, tålmodig og raus av å sykle, sjøl om det skrangler litt i slitne knær.

Denne uka har jeg hvilt litt fra det fysiske og syklinga. Må passe på kneet, for det siste jeg gjorde var å gå til angrep på bakken som tok kneet mitt i fjor. Trassig som jeg er prøvde jeg for fire uker siden, og måtte gå av omtrent der jeg ga meg i fjor. Siden jeg passerte seks røykfrie uker, og har kjent stor forskjell på pusten de sist ukene, ga jeg meg i kast med’n igjen sist fredag. Den bakken har blitt en besettelse.
Jeg gjorde en god runde på halvannen time før jeg svingte inn i Bakken. Den er snaut to kilometer lang, og høydeforskjellen er bortimot 200 meter. Det er så bratt på det bratteste at jeg må lene meg godt framover for ikke å tippe bakover. Med det letteste giret innkobla begynte stigningen. På bildet ser du hvor jeg måtte gi meg både i fjor og for fire uker sida.
Denne gangen gikk det helt til topps. Pusten fungerte perfekt og beina surna ikke. På toppen strakte jeg henda pver hodet og gaula som en brunstig ælj. Risikofylt med tanke på at æljjakta har begynt og jeg befant meg langt inni skogen, men jeg tok sjansen. Var jo stolt av meg sjøl må vite.
Derfor har jeg tatt det rolig noen dager nå, og kneet kjennes bra.
Og uansett å gammal jeg blir, så er det faktisk utrolig godt å nå de små måla jeg setter meg. Og trur du jeg overdriver når jeg beskriver stigningen så er beviset her:

Vis større kart

Gullmedaljene i Beijing er ubetydelige. De betyr ingenting annet enn kroner for dem som vant dem, og prestisje for dem som tok ut vinnerene og fikk to uker på tur og TV. Begrepet “for Konge og Fedreland” er hult som ei tom tønne. Friske, sunne ungdommer fulgt opp av et medisinsk støtteapparat som et middelt stort sjukehus. Er ikke det minste imponert.

Imponert er jeg derimot av Tore Henriksen. Tore Henrksen er blind. Tore Henriksen er en stribukk. Tore Henriksen har en kamerat som er villig til å sykle 91 kilometer med et stereoanlegg på bagasjebæreren. Tore Henriksen brukte natt til i dag til å sykle etter lyden fra dette stereoanlegget, Tore Henriksen sykla Birkebeinerrittet. Tore Henriksen ser ikke. Tore henriksen ser ikke noe som helst. Tore Henriksen har ikke sett noe på 18 år. Tore Henriksen prøvde i fjor og måtte bryte. Tore Henriksen ga seg ikke. Tore Henriksen sykla  Birkebeinerrittet i år igjen. Tore Henriksen fullførte i år. Tore Henriksen sykla ved hjelp av lyd. Tore Henriksen er en helt. Tore Henriksen er en Vinner.Tore Henriksen er en virkelig idrettsmann. Tore Henriksen ville bevise noe, og gjorde det. Tore Henriksen er sutrere og klagere og hypokonderes verste mareritt. Tore Henriksen er en helt. Tore Henriksen er min helt i dag.

Hvorfor er ikke han på sportsidene da? Sportsjournalister orker vel ikke å være oppe om natta tenker jeg.

Sånn gå-påvilje vil jeg ha og. Og, Tore Henriksen, jeg skal aldri mer klage over at det er litt vondt her eller der. Jeg vil bli like tøff som deg. Og meg feiler det intet. Takk skal du ha.

Sykling er fint å bruke for den som vil komme i gang med mosjon om man i likhet med meg veier litt for mye. Jeg begynte i 1990 da legen sa klart fra at her er det mosjon eller livet. Med den overvekta og det røykemønsteret jeg hadde den gangen var jogging utelukket, og jeg ble anbefalt sykling, ski eller svømming. Siden dette var på forsommeren var ski utelukket og svømming syntes jeg var kjedelig. Viktig er det også, når du leser dette, å huske på at jeg ikke er noen fanatiker. Jeg bedriver morosjon for helsas skyld sjølsagt, men også for å brenne såpass med ekstra kalorier at jeg kan unne meg litt ekstra fra tid til annen. Her deler jeg noen erfaringer med den som måtte være interessert.

(mer…)