Hjørnet hass Tor

Arkiv for ‘sykling’

Denna er det som bærer meg fram til gode opplevesler.

Så er det i gang igjen. Sykkelen har vært ute siden hjemkomsten fra Malta, og til nå har jeg fulgt en plan. Fra gårdsplassen her til jeg stiger av på skolen er det 8,5 kilometer. Planen har vært å sykle fram og tilbake uten omveger ut sist uke, for så å driste meg ut på noe litt lengere i helga.
Nå har jeg vært på litt lengre, og det funka som ei kule. Formen er ti ganger bedre enn jeg hadde håpa på, og jeg er dermed et levende bevis på at det går an å leve sunt og usunt side om side.
Da jeg dro oppover de bratte bakkene her opplevde jeg en jubelfølelse. Et symfonsik fossefall av følelser, blanda med vakre toner fra våre bevingende venner, gjorde at følte jeg meg dopa.
Dopa på den gode følelsen jeg får når maskineriet virker. Dopa på vakker lyd og flotte synsinntrykk. En audiovisuell orgasme forsterka med den gode følelsen som kommer når ingenting gjør vondt sjøl om man tar i. Detta skulle du prøve. Nå er ikke jeg noe råskinn. Jeg har med kamera som jeg ikke brukte i dag. Etter en diskusjon med meg sjøl ble jeg enig om å bare ta bilder dersom det skjedde noe spesielt. Det gjorde det ikke. Dermed er bildene lagra i harddisken over snippen.
To timer og et kvarter var jeg ute. Hvor langt jeg sykla? Aner ikke. Jeg skulle bare bruke to timer hadde jeg bestemt meg for, og gir ikke no’ trekk for å ha gått over tida.
Gleden blir bare dempa av tullete bilister. I dag var jeg i to nestenulykker på grunn av sløvinger som ikke bruker blinklys. Han ene kunne ikke noe for det, for han skulle både svinge og snakke i mobilen samtidig. Dermed var det ikke noe arm til overs for blinklyset. Han andre fant ikke blinklyset fordi han hadde så ny bil at’n ikke visste hvor alt er hen. Jeg ble sint på ham, og tok’n fatt. Han fikk ikke ned vinduet på sin nye bil heller. Det vil si han fant det ut til slutt. Flau blei’n også da jeg forklart’n at hans kryssing av sykkelsti uten å blinke kunne gitt riper i lakken om jeg ikke hadde vært forberedt.
Klager på ungdommen gjør folk, men neimen om det er mange voksne forbilder i syningom heller. Barn og unge lærer av voksne, og en befolkning som stort sett bare krever uten å ta på seg forpliktelser gidder vel ikke oppdra unger heller. Dessuten er det vel den voksne del av befolkningen som pynter grøftene med søpla si? Det er jo bare de som har lov å kjøre bil. Ungdommer er et speilbilde av det til en hver tid eksisterende voksensamfunn. Hvem sa det? Det gjorde jeg.
Ingen av disse dødspilotene, eller noen forbikjøringsfantomer klarte å ødelegge turen for meg. Hjemover fikk jeg medvind, og da gikk det unna. Fartssugen som jeg var, sparte jeg ikke på kruttet. Det var nesten sånn at da jeg kom hjem angra jeg på at jeg ikke hadde fortsatt. Men det er noe som heter å styre seg. Må passe på så formen ikke kommer for tidlig.

Jeg har plassert min blogg i Raufoss på norske bloggkart!

For å komme til arbeid bruker jeg sykkel. Det vet mange nå. Jeg har edle motiver for å bruke sykkelen, helse og miljø.

200 meter og så til venstre, så sykler jeg rett opp i soloppgangen. Svart horisont mot mørk,mørk blå himmel som blir lysere og lysere etter som jeg kommer lenger opp i soloppgangen. Ikke fordi jeg farer til himmels, men rett og slett fordi tida går. Og nå som klokka er tilbakestilt får jeg enda mer lys. Og oppover går det.

Hver dag. De første flyene glir over himmelen og Mjøsa, mot Gardermoen som blafrende telys fra nord mot sør, lavere og lavere til de blir borte. Inni meg går belgen og hjertet slår mens kneet skrangler. Med andre ord er gammer’n i orden.

Og her, på sykklesetet, kommer tankene. Hva er det ikke av tanker som kan tenkes i stille undring mens vinden enten pisker mot ansikt og kropp og forsinker det hele, eller den feier meg av gårde som en seilbåt for fulle seil. Med en del kilo for mye fanger’n en del vind og. Så kan jeg tenke på verdens tilblivelse, vinkelens tredeling og Columbus reiser til Amerika. Etter at jeg leste det Odd Børretzen skrev om ham, dukker den mannen stadig opp. Eller Siv Jensen og sutring. Si hva du vil om henne, men skatten min er hun ikke. Hun får lette på skatten sin og bli med på sykkeltur for å se så vakkert Norge er.

- Er det virkelig slik at det ikke er noe som er bra med Norge? tenker jeg da. Ikke slik FRP’ere ser det sikkert, men alle er ikke det.

Joda. Jeg kan sykle før sju, og det er ikke lite. Jeg kan fange den vinden enten herfra eller derfra og holde på’n. Jeg kan se sola som stiger opp over Stange på andre sida av Mjøsa. Jeg kan se ælj i veikanten. Jeg kan se alle som kjører som svin. Jeg kan kjenne at kroppen virker. Jeg kan oppleve ku i soloppgang. Og jeg kan være med dagen når den våkner.

Da gir jeg blaffen i om Colombus oppdaga Amerika sjøl om det like gjerne kunne vært ugjort. Da gir jeg blaffen i bensinprisen som ikke er høyere enn at det sitter kun en i hver bil. Da ser jeg med godt humør på han tullingen som nesten kjørte meg ned fordi han både styra, gira og snakka i telefonen samtidig da han egentlig hadde vikeplikt for meg.

Du skjønner det at jeg blir tolerant, tålmodig og raus av å sykle, sjøl om det skrangler litt i slitne knær.

Denne uka har jeg hvilt litt fra det fysiske og syklinga. Må passe på kneet, for det siste jeg gjorde var å gå til angrep på bakken som tok kneet mitt i fjor. Trassig som jeg er prøvde jeg for fire uker siden, og måtte gå av omtrent der jeg ga meg i fjor. Siden jeg passerte seks røykfrie uker, og har kjent stor forskjell på pusten de sist ukene, ga jeg meg i kast med’n igjen sist fredag. Den bakken har blitt en besettelse.
Jeg gjorde en god runde på halvannen time før jeg svingte inn i Bakken. Den er snaut to kilometer lang, og høydeforskjellen er bortimot 200 meter. Det er så bratt på det bratteste at jeg må lene meg godt framover for ikke å tippe bakover. Med det letteste giret innkobla begynte stigningen. På bildet ser du hvor jeg måtte gi meg både i fjor og for fire uker sida.
Denne gangen gikk det helt til topps. Pusten fungerte perfekt og beina surna ikke. På toppen strakte jeg henda pver hodet og gaula som en brunstig ælj. Risikofylt med tanke på at æljjakta har begynt og jeg befant meg langt inni skogen, men jeg tok sjansen. Var jo stolt av meg sjøl må vite.
Derfor har jeg tatt det rolig noen dager nå, og kneet kjennes bra.
Og uansett å gammal jeg blir, så er det faktisk utrolig godt å nå de små måla jeg setter meg. Og trur du jeg overdriver når jeg beskriver stigningen så er beviset her:

Vis større kart

Gullmedaljene i Beijing er ubetydelige. De betyr ingenting annet enn kroner for dem som vant dem, og prestisje for dem som tok ut vinnerene og fikk to uker på tur og TV. Begrepet “for Konge og Fedreland” er hult som ei tom tønne. Friske, sunne ungdommer fulgt opp av et medisinsk støtteapparat som et middelt stort sjukehus. Er ikke det minste imponert.

Imponert er jeg derimot av Tore Henriksen. Tore Henrksen er blind. Tore Henriksen er en stribukk. Tore Henriksen har en kamerat som er villig til å sykle 91 kilometer med et stereoanlegg på bagasjebæreren. Tore Henriksen brukte natt til i dag til å sykle etter lyden fra dette stereoanlegget, Tore Henriksen sykla Birkebeinerrittet. Tore Henriksen ser ikke. Tore henriksen ser ikke noe som helst. Tore Henriksen har ikke sett noe på 18 år. Tore Henriksen prøvde i fjor og måtte bryte. Tore Henriksen ga seg ikke. Tore Henriksen sykla  Birkebeinerrittet i år igjen. Tore Henriksen fullførte i år. Tore Henriksen sykla ved hjelp av lyd. Tore Henriksen er en helt. Tore Henriksen er en Vinner.Tore Henriksen er en virkelig idrettsmann. Tore Henriksen ville bevise noe, og gjorde det. Tore Henriksen er sutrere og klagere og hypokonderes verste mareritt. Tore Henriksen er en helt. Tore Henriksen er min helt i dag.

Hvorfor er ikke han på sportsidene da? Sportsjournalister orker vel ikke å være oppe om natta tenker jeg.

Sånn gå-påvilje vil jeg ha og. Og, Tore Henriksen, jeg skal aldri mer klage over at det er litt vondt her eller der. Jeg vil bli like tøff som deg. Og meg feiler det intet. Takk skal du ha.