Hjørnet hass Tor

Poster tagget med ‘blogg’

Det er i disse dager fire måneder siden min reise inn i det ukjente. Jeg ble dopet ned, delt på midten med motorisert redskap og utstyrt med nye årer på et skrog som fort kunne synki.

Siden ingen kan ro uten årer, kan jeg nå fortelle at gode årer også er en fordel på skitur. Hadde vi hatt tre årer i en robåt ville det vel gått i ball, eller den ene ville vært i reserve, men inne i kroppen gjør tre nye årer veldig godt.

Opptaket er ment å være en takk og en hyllest til Feiringklinikken. Makan tel hotell har jeg aldri vært på.

Dette er mitt første forsøk på videoblogging. Det er slik opplegg med kameraet på strak arm. Det er forøvrig mobilen min jeg bruker. Min LG km900 Arena har et veldig godt videokamera. At det er litt urolig kommer av at jeg gikk rett fra ganske så avansert diagonalgang til å snakke til kameraet.

I motsetning til visse andre kan jeg snakke til kameraet uten å tørke svette og gørr først. Har ingen sponsorer jeg skal tilfredsstille (må nok kjøpe Red Bull sjøl), men samtidig vinner jeg jo hver gang jeg har gått en tur (les: renn).

Les resten »

Nå for tida må det væra Trivelig,
men tenkjer du på at
Triveligheta står i vægen for Virkeligheta,
at Triveligheta er som en
Curlingkost som,
mens du sklir sakte fram over isen,
feier unna ælt du hælst itte vil sjå,
helt tæl du skæller i stein i midten,
ser opp,
glaner Realiteta i aua,
og skjønner at det blir sammar’n i år og.
Og dæ er Trivelig.

Å vente er gøy. For eksempel på venterom. Venterommet hos legen er et sted for refleksjon. Tannlegens er et for å grue seg. Så der går tida fryktelig sakte, i alle fall etter at man har kommet i stolen. Da er det bare borret som går fort.
Da er det no’ annet å vente hos legen. For eksempel, først kommer jeg. Jeg setter meg ned med Aftenposten. Så kommer det flere. Den ene etter den andre detter inn og skal vente sammen med meg. Det er mye artigere å vente i flokk. Da føler man en sosial tilhørighet sjøl om ingen sier noe. Men kroppspråk og blikk hører med, og dermed er samtalen i gang.
Noen sitter urolig. De er sikkert allergiske uten å vite det og klør som fy. Nå venter de på svar. Andre hoster for å gi til kjenne at man er da ikke her for moro skyld. Dermed hoster en til, for min forkjølelse er like gjenstridig som din. Ei sky av infisert hosteregn styrer ut i rommet, og alle holder pusten til det har lagt seg. Man vil da ikke risikere å bli sjuk mens man venter.
Sjøl skal man til eksamen i blodprøve og er ikke sjuk, bare sulten fordi prøva fordrer faste. Sensuren faller ei uke etterpå. Og da kan man komme seg til venterommet igjen for å vente på dommen.
Når man kommer ut av legekontoret, lykkelig gående mot apoteket med nyervervet resept i hånda kommer neste venting. Den er som den første. Man er diskret ventende. Men man må ha kølapp. Så sitter man på rekke og rad som på legekontoret og gjør diverse markeringer for å vise at «detta er alvor». Så kommer nummeret på kølappen opp, og man skrider diskret fram til disken og en ventende farmasøyt. Diskret, slik at de andre som er tilstede ikke skal vite hva man tar, betrakter farmasøyten resepten, nikker og går. Hu blir borte, lenge. Nesten som om de diskuterer om det virkelig er sånn at «han der» kan gå på det der. Men hu kommer tilbake, og i mens har køa vokst. Hu snurrer på en karusell i flere etasjer med alle mulig slags pakker og plastbokser. Så bremser a forsiktig ned og plukker mitt glass, fester en lapp på og så må jeg kvittere. Og jamen forsvinner a igjen. Sammen med en kollega hvisker hun og kikker i noen papirer, og så er det klart for å dra kortet. Med pilleesken skranglende i en liten plastpose rusler jeg ut og håper det som er inni hjelper.