Hjørnet hass Tor

Poster tagget med ‘dill’

Under ei snømåkeøkt på terassen i går kom Hjørnet hass Tor over denne karen. Han titta fram fra ei snøfonn, men nekta å snakke med oss. På spørsmål om hvorfor han hadde gravd seg ned, så han bare rett fram uten å fortrekke ei mine.
Vi fant ingen spor etter aktivitet rundt snøhula, så sannsynligvis har’n gravd seg ned tidlig på høsten.Det kan muligens dreie seg om en prins som ikke fikk det berømte kysset, og dermed bestemte seg for ikke å snakke med pressen etterpå.
Vi bestemte oss for å la furtepetter’n forbli ute i snøen uten å skaffe noen som kunne kline me’n.

Vi lar’n stå der til det blir varmt i været. Egentlig fikk vi lyst til å måke over’n så vi slapp å sjå’n før til sommer’n.

^Vote:

De to siste dagene har jeg fotografert i dårlig lys tidlig på morran, og sjølsagt skal du ha en porsjon flaks for at det skal bli skarpt. Men det er ikke alltid de “mislykka” bildene er så mislykka lell. Det blir utrolig mye flotte farger. Dette er et slikt eksempel. Se om du ser hu som sparker seg ut av bildet

^Vote:

Når enden og anda er god,
og ånden som går går,
er det vår.
Når enden er vond
har du sykla.

^Vote:

Å vente er gøy. For eksempel på venterom. Venterommet hos legen er et sted for refleksjon. Tannlegens er et for å grue seg. Så der går tida fryktelig sakte, i alle fall etter at man har kommet i stolen. Da er det bare borret som går fort.
Da er det no’ annet å vente hos legen. For eksempel, først kommer jeg. Jeg setter meg ned med Aftenposten. Så kommer det flere. Den ene etter den andre detter inn og skal vente sammen med meg. Det er mye artigere å vente i flokk. Da føler man en sosial tilhørighet sjøl om ingen sier noe. Men kroppspråk og blikk hører med, og dermed er samtalen i gang.
Noen sitter urolig. De er sikkert allergiske uten å vite det og klør som fy. Nå venter de på svar. Andre hoster for å gi til kjenne at man er da ikke her for moro skyld. Dermed hoster en til, for min forkjølelse er like gjenstridig som din. Ei sky av infisert hosteregn styrer ut i rommet, og alle holder pusten til det har lagt seg. Man vil da ikke risikere å bli sjuk mens man venter.
Sjøl skal man til eksamen i blodprøve og er ikke sjuk, bare sulten fordi prøva fordrer faste. Sensuren faller ei uke etterpå. Og da kan man komme seg til venterommet igjen for å vente på dommen.
Når man kommer ut av legekontoret, lykkelig gående mot apoteket med nyervervet resept i hånda kommer neste venting. Den er som den første. Man er diskret ventende. Men man må ha kølapp. Så sitter man på rekke og rad som på legekontoret og gjør diverse markeringer for å vise at «detta er alvor». Så kommer nummeret på kølappen opp, og man skrider diskret fram til disken og en ventende farmasøyt. Diskret, slik at de andre som er tilstede ikke skal vite hva man tar, betrakter farmasøyten resepten, nikker og går. Hu blir borte, lenge. Nesten som om de diskuterer om det virkelig er sånn at «han der» kan gå på det der. Men hu kommer tilbake, og i mens har køa vokst. Hu snurrer på en karusell i flere etasjer med alle mulig slags pakker og plastbokser. Så bremser a forsiktig ned og plukker mitt glass, fester en lapp på og så må jeg kvittere. Og jamen forsvinner a igjen. Sammen med en kollega hvisker hun og kikker i noen papirer, og så er det klart for å dra kortet. Med pilleesken skranglende i en liten plastpose rusler jeg ut og håper det som er inni hjelper.

^Vote: