Hjørnet hass Tor

Poster tagget med ‘ferie’

I går var det tur til Birgu, Maltas nest eldste by. Vi skulle sjå feiringa av Kristi oppstandelse. Siden vi ikke hadde undersøkt hva som skulle foregå, trodde vi at vi skulle få se et opptog. Det var det også forsåvidt, men et merkelig et.

Vi kom dit etter en snau times busstur. Maltesiske veier bør ikke være uvant for en nordmann, med få unntak humper det som vi er vant til. Men dermed går det heller ikke så fort, og man kan suge til seg inntrykk.
Da vi kom til Birgu var det tydelig at noe var på gang. Det var tjukt med folk, og på en åpen plass var det tettpakka. Folk hadde stasa seg opp, og veldig mange var i gang med å drikke øl.På fortauene sto de med små ølflakser i hånda og venta på påskeprosesjonen.
Alle sto og stirra nedover i gate som var innmari bratt, og vel egnet for bakkeløp. Så hørte vi hornmusikk. Et kjempedigert janitsjarorkester brukte veldig lang tid på å passere. De spilt muntert. Så ble det stille. Først kom det så en prest og så et par til. Han første var sikkert sjef, for han var iført fargerike gevanter, mens de andre bare kunne gjenkjennes på den spesielle skjortekragen.

Etter å ha manøvrert meg slik at jeg kunne sjå nedover bakken, så jeg at det sto ei statue av Jesus i bånn. Sammen med et flagg og omringet av et stort antall karer, sto den der.
Presten gikk og snakka med folk, lot seg avbilde og smilte og nikka. Det hele var gemyttelig og trivelig. Fra en balkong over huet på dem kasta en familie konfetti, som ved undersøkelse viste seg å være rester fra makuleringsmaskina og oppklipte ukeblad.
Men så gikk det et sus gjennom forsamlinga. Over hodet på mange mennesker og gjennom en skog av utstrakte armer med kamera i hånda, kunne jeg sjå at statua lea på seg. Og før jeg visst ordet av det hadde den bevega seg opp bakken og havna på neste kryss. Der ble den satt ned, og vi fant noen som kunne forklare.
Feiringa av den oppstandne Kristus feires ved at denne statua taes ut av ei kirke, og fraktes rundt i Birgu tre timers tid. Den fraktes opp bakker av løpsvillige karer i full fart, og prosedyren er den samme hele tida. Janitsjar’n spiller seg opp bakken, prestene følger så og etter lang venting kommer løpet. Men så trenger vel de kara ei pause etter sprinten og. Og som sagt, slik holder de på noen timer. Og folk følger etter, stikker innom de små kafeene og bunkrer øl, og går videre.
Så at jeg missa fotograferinga først gangen betød ingenting. Jeg tok plass i neste bakke og klarte det der. Vi ble stående ved ei svensk dame som var innkvartert lokalt. Hun var innlosjert hos ei brevvenninne, og hadde sett alt de har for seg i påsken, og det er ikke lite. Masse prosesjoner, gudstjenester i proppfulle kirker, utstillinger og dramatiseringer. Der hun bodde måtte de ha fire gudstjenester etter hverandre på langfredag for at alle skulle få sjansen.

Vi nøyde oss med å se det to ganger. Deretter så vi oss omkring ei stund før vi gikk inn og tok vår lille øl før bussen skulle returnere. Da begynte mange maltesere å kjenne ølet i huet. Stemningen var løssluppen og høymeldt. Når de snøvler aner jeg ikke. De har jo et språk de er helt aleine om, og som jeg ikke skjønner en bokstav av. Artig å høre på er det i alle fall.
Seinere på kvelden blåste det opp, og vi gikk en tur ut på klippene for kjenne på kreftene. Bukta så ut som et boblebad med masse såpeskum, og sjøsprøyten dreiv innover land som reine regnværet når havet traff land. På vegen tilbake til hotellet så vi to småfugler som ikke hadde skjønt det, og prøvde å lette. De fikk straks en påminnelse om tingenes tilstand og beskjed om å sette seg igjen.

Dette er siste reisebrev fra Malta for denne gangen. Vel overstått påske og takk for følget

Den fjerde dagen vår på Malta tilbragte vi i Valetta. Siden det var første gangen var vi naturlig nok ikke kjent der. Byen er anlagt på ei tunge ut mot havna, og alle gatene er rette som ei snor. Midt i går Republic street, og så går smale og smalere gater ut til høyre og venstre. I enden på dem ligger sjøen. Utvalget bilder er gjort relativt tilfeldig.

Du ser riktig, det står Marks and Spencer. Et supermarked der, tenker du kanskje. Det er faktisk det. Unde skiltet var inngangen til et Marks and Spencer-varehus.

Om det var dette Vår Herre mente da han sa “Bli lys” vites ikke, men ei modernisering er det utvilsomt.

Maltesisk katolisisme er tydeligvis ikke uten humor.


Han tok oss med på en rundtur, og fortalte masse om Valetta som jeg ikke husker.

Ut på tur igjen. Nå gikk vi den andre veien. Forbi det berømte tårnet, og mot en knaus hvor det tydeligvis gikk en sti. Og det stemte. Etter vandringa i steinlandskapet ble dette noe helt annet. Blomsterprakt i skråningene og tørka leire som underlag gjorde dette til en helt ny opplevlese. Fuglesang så intens at det ikke var til å tru, og duften av blomstene og havet gjorde det til en nytelse fra første steg.

Oppe ved denne merkelige fjellknausen ble det enda merkeligere. Vi hadde sett for oss at vi kunne gå videre ned i neste bukt, men der tok vi feil. En stupbratt skråning av bare leire satte en stopper for det. Her måtte man være forsiktig og ikke gå for langt ut på kanten. Men utsikten var fin, og den nøt vi før vi returnerte.

Nå viste det seg at det var flere veivalg å ta, så vi gikk ned på stranda. Halvparten av den var masse stein, men den andre halvparten var fin for de badende, og der var det sjølsagt et serveringsted. På veien dit dukka det opp et dyr på stien, og da måtte jeg fotografere. Det er saktegående, og enkelt å ha med å gjøre. Faktisk beveger det seg så sakte at det likevel ser ut som det poserer.


Stranda ved hotellet er halvt hotellets, halvt offentlig. Og når maltesere skal ut drar de tydeligvis på stranda.Hele familier, flere genrasjoner rigger seg til med griller og pledd. Ikke mange som bader nå, noen råskinn er det, men på stranda er de. Og stranda i Golden Bay skal være en av de mest populære.

Når dagen er omme kan vi se slikt fra balkongen. I dag drar vi til Valetta, og der har vi aldri vært før. Vi så de fleste større og berømte byene sist vi var her, men gjemte Valetta til i dag.

Da jeg kom ut på balkongen på morran, ula det rundt hushjørna, og flagga sto rett ut som pappskiver nede på campingplassen bortafor hotellet. Det første som slo meg var at her ville det ikke blitt no’ hopprenn, og Arne Scheie ville sitti og snakka om oppdrift mens han venta på om det ble noe renn i det hele tatt. Sjøl ville jeg i alle fall ikke ha hoppa i slikt vær, hvilket ikke var aktuellt åkke som, ettersom jeg befinner meg på Malta, og ellers ikke hopper på ski.
Vi hadde bestemt oss for fottur i månelandskapet på øversida av hotellet, retning nord, så etter frokost gikk vi ned for å vandre langs poolen, og ta oss ut gjennom resepsjonen. En slik liten vandring medfører møte med både gjester og ansatte, og alle hadde blidt ansikt og et «Good morning». Her går’e på engelsk, må vite.
Vel oppe i resepsjonen møtte vi på en kar som vi kjente igjen som konferansieren på velkomsmøtet. Han heter Marco, er en ung italiener og ville ha oss med på «Countrywalk». På sin underlige engelsk reklamerte han for det til alle forbipasserende, uten veldig suksess. At han er italiener hører man i og med at alle ord slutter på -e. Til slutt la vi i vei, to engelske herrer og et par som etter dialekten å dømme, kom fra Skottland.
Malta er ikke stort, det er ikke høyt, så det å gå byr ikke på veldige utfordringer reint fysisk, bortsett fra at underlaget krever gode ankler.

Marco ledet oss mot klippene, og så gikk vi langs kanten nordover. Han var opptatt av krigsminner, og fant stadig rester etter kuler som han plukka med seg. Malta var utsatt under krigen. Valetta var visstnok Europas mest bombede by.

Maltas møte med havet kan være både blidt og voldsomt. De fleste steder stuper landet rett i havet. I noen viker er møtet bløtt med flotte sandstrender, andre steder går det rett i fjord’n, eller i beste fall ei steinrøys med kampesteiner som rekker et stykke ut i vannet. Ikke trygt farvann for sjøfarende i ruskevær. Strendene er ikke uendelig lange, men de er mye brukt og veldig trivelige.

På vår vandring var det kun klipper og stein.En brei og tydelig langsgående sprekk fikk samtalen inn på jordskjelv. Med så lealaus jordskorpe som det er i Italia, som ikke ligger veldig mye lengre nord, var det en utrivelig tanke. Fjellet på vestsida av sprekken vil gå rett på sjøen, så vi holdt oss til øst.

Landskapet er farget av kalksteinen og det som er av jordsmonn er terracottafarga. Det blir som å gå på månen, men med en smule vegetasjon. I denne vegetasjonen finner man på denne årstida en del blomster, lavtvoksende blomster som kan være fargerike og vakre. Nå har jeg ikke vært på månen, men bilder har jeg da sett.

Det er ikke bare gamle blybiter fra riflekuler som minner om krigen. Det står også igjen bygninger som forfaller i vær og vind. De pynter ikke opp, men ingen gjør noe med dem. Det virker som om de skal stå der som en påminnelse.

Den mjuke steinen gjør også at det er en enkel sak å sette spor etter seg. Erklæringer av ymse slag er risset inn i veggene på denne forfalne vaktposten. Folk liker å fortelle ting gjennom å merke trær, dovegger, andre vegger og altså en forfallen vaktpost fra krigen.

Vi vendte hjemover da vi kom til den ytterste klippen og så Gozo, den nest største av de bebodde øyene. Rundt omkring sto jakthytter innreda med gamle bilseter, og med haglpatroner på gulvet. Her er det nok ikke trygt å være trekkfuggel i trekktida. Regner med at mange av våre må over her. Vær glad for de som kommer velberga fram.

Noe anna rart er at du plutselig kan komme over en flekk med jord som er innramma av steingjerder. De kan ligge midt i ingensteds, og brukes til å dyrke et eller annet, helst grønnsaker. I det hele tatt er disse steinmurene veldig vanlig forekommende. Har du vært på Malta og ikke sett steingjerder har du sovet hele tida.
Etter et par timers rolig gange var vi tilbake på hotellet, og etter skift bar det ned til soling og lesing. Med min lyse hud blir det veldig forsiktig. Det tar ikke lange stunda før det lukter bacon her.

Derfor tar jeg på meg oppdrag som å gå i kiosken. Du ser den oppe i bakken der. Den er sammenleggbar, og når den forsvinner utpå kvelden ser den ut som en vanlig lastebil. Der selger de brett med herlig oppskjært frukt, grønnsaker, nøtter, brus og øl. En vandring dit tar et kvarter tur/retur. Det medfører også å gå opp ei veldig lang og bratt trapp. Dermed blir det litt trim og. Så mye mer gjorde vi ikke. Vi har kjøkken her og tilbereder mat sjøl, men tar middagen på en av restaurantene. Litt luksus får’n unne seg.