Hjørnet hass Tor

Petter i Neppe.no har utfordret meg i Kunnskap i et bilde - stafetten. Jeg tok utfordringa og med min yrkesbakgrunn måtte det jo bli noe med barn, ikke bare det, barnebarn.
Barnets far er min sønn, og gjett hva han studerer til å bli? Akkurat, han skal bli lærer. Bildets symbolikk tenker jeg sånn: Her er det bare å fylle på med kunnskap. Kunnskap er makt, og i den sammenhengen er det om å gjøre å være så maktsjuk som mulig.

Så skal jeg utfordre noen. Jeg forsøker med Einar, Ståle og Geir.

…ligger det etter sagn og myter en skatt. Skatten jeg fant i dette tilfellet var lyset som åpenbarte seg i disse bildene. Da jeg skulle på jobb i går tegna det seg en flott regnbue på himmelen i nord. Bare svakt til å begynne med. Etter hvert ble den sterkere i fargen. At det medfølgende regnværet gjorde meg blaut som om jeg skulle gått gjennom dusjen med klær på gjør ikke no’ når jeg får sånne bilder.
Ettersom jeg skulle rekke en buss ble det å fotografere i en fei. Men resultatet ble ikke gæli. Botsett fra litt justering av lys og kontrast,og en smule beskjæring er bildene som de kom fra apparatet.
De to øverste er over utsikten vår, og er tatt med mitt nye Sigma 55-200mm objektiv (mista den gamle zoomen i ei elv).
Det siste bildet er symbolsk ment. Der faller regnbuen ned over Nammos lokaler i Raufoss industripark, og deres produkter er vel de eneste som selger finanskrise eller ei (Nammo produserer kuler og krutt).

Så er jeg klar til å begrave en klisjé. Jeg erklærer herved å ha produsert “Ælj i solnedgang”-dødaren. Jeg ble bare satt ut da dette bildet åpenbarte seg på skjermen i ettermiddag. “Ku i soloppgang” er herved lansert.
Sjølsagt er det tatt under en av min morgenturer på sykkel. Mange av mine kolleger lurer på om jeg er spik spenna gærn som bruker tre ganger så lang tid på å komme meg på jobb som nødvendig, tre-fire-fem ganger så mange kilometer og masse svette og pesing. Det de ikke forstår er at jeg også får med meg dette. Det gjør ikke de.

De, og mange med dem haster bare forbi med bil, og må holde øya på veien. Da legger man ikke merke til dette. Nå deler jeg det med dere. Disse morgenstundene er så verdifulle for meg at litt svette og pesing tåler i alle fall jeg. Og skal jeg gi et godt råd så må det bli: Sett deg ned og sjekk om du har tid til det. Da kan du få masse flotte oppevelser av dette slaget.
Jeg hadde en fenomenal opplevelse for to dager siden. Det begynner å bli vel mørkt om morran i forhold til fotografering, men kameraet er nå i sekken. Siden det meste av morratur’n går i sørlig retning har jeg soloppgangen på venstre hånd. Halvveis var det såpass lyst at himmel og skyer begynte å fargelegges. Det var så vakkert, og jeg kikka ut over et jorde som også såvidt begynte å lyses opp og fargelegges. Og så, midt ute på jordet, mindre enn hundre meter fra meg, sto en elg. Den sto slik til at assosiasjonen til “Ælj i solnedgang”-klisjen kom øyeblikkelig.
Jeg stoppa og gikk over til andre sida av veien for å nyte dette. Veien jeg sykler på går rett gjennom Æljjaktland, så det var sterkt å sjå den stå der så ubeskytta. Den var ikke stor, skal jeg tippe så dreide det seg om en krabat som ble født i fjor.
Mens jeg sto der, syntes jeg noe lea seg i øyekroken, den venstre. Mellom veien og jordet er det til vanlig tett lauvkratt som skjermer for innsyn, men etter uværet som var her om dagen er jo lauvskogen ribbet for lauv for i år. Så så jeg det. Det var en ælj til. Tre meter fra meg sto’n. Jeg holdt pusten. Tenkte kamera, men det lå i sekken. Nå var det såpass lyst at jeg kunne se øya på’n. Og så sto vi der og så hverandre rett i blikket. Jeg sto dørgende stille. Frostrøyken dreiv ut av huet på oss begge to, og det var som om vi sto der i en slags forståelse av at vi er da ikke farlige for hverandre. Her står vi uavhengige av finanskrise og rentehopp.
Inne i meg brusa det som en frislept Vøringsfoss. Følelsene dette møtet utløste i meg kan ikke beskrives annerledes. Jeg vet at mange har sett elg, men dette var magisk. Det kan godt hende det varte bare noen sekunder, men for meg virka det som et par minutter. Øyekontakt med denne majestetiske krabaten. Det vil nok ta noen år før noen av disse blir skogens konge, de er vel knapt nok prinser enda, men en dag……om de overlever de neste elgjaktene.
Så klarte jeg ikke å holde meg lenger. Jeg begynte å fomle for å få av meg sekken. Blitzen vill gjøre nytta på så kort avstand, tenkte jeg da. Men da blei’n urolig. Spørs nok om’n hadde møtt jegere før og tenkte at jeg fomla etter noe farlig. Som i slowmotion kasta’n på huet, lot kroppen følge etter og lunta ut på jordet der kameraten sto, og sammen bevega de seg over mot skogen på andre sida.
Jeg sto tilbake der i veikanten, uten fotgrafi, men et bilde i huet og på netthinna, så et album fikk nå sitt.
Kuer står stille sjøl om fotgrafen er en smule i bevegelse og blitzer i veg. Ikke vet de at de er en del av finanskrisa heller, i og med at den påvirker prisen på dem. Men jeg satte en ubetalelig pris på dem i går morges. Bildet av æljen fra forrige dagen har bare jeg.

Jeg har hørt om å strø, men hva den som har gjort fra seg her har hatt i seg vil jeg ikke en gang vite.

Med høy nok promille på sjøen kan det gå innmari gæli. Noen må få seg båtførerbevis og GPS.

Vis større kart
Her ser du den turen jeg gjør om morran. Jeg må starte klokka halv sju, og jeg beregner inntil en time, alt etter hvor mye fotografering det blir. I det siste må jeg nok innrømme at den fysiske utfoldelsen har fått førsteprioritet. Med en tilsvarende tur hjem, blir det minimum 35 kilometer om dagen.

(mer…)

Jeg kommer stadig tilbake til utsikta. Dette fordi den er så forskjellig fra dag til dag. Lys og farger endrer seg hele året. I dag sank gradestokkens røde strek ned mot 0, og med det fuktige været vi har hatt ble det sånn som på bildet. Skodda kommer sigende opp fra Gjøvik og Mjøsa, og ofte gir den seg ikke før hele utsikten min er borte. Bildene rakk jeg å ta før så skjedde. Nå er det helt grått.

(mer…)