Hjørnet hass Tor

Poster tagget med ‘livet’

Å vente er gøy. For eksempel på venterom. Venterommet hos legen er et sted for refleksjon. Tannlegens er et for å grue seg. Så der går tida fryktelig sakte, i alle fall etter at man har kommet i stolen. Da er det bare borret som går fort.
Da er det no’ annet å vente hos legen. For eksempel, først kommer jeg. Jeg setter meg ned med Aftenposten. Så kommer det flere. Den ene etter den andre detter inn og skal vente sammen med meg. Det er mye artigere å vente i flokk. Da føler man en sosial tilhørighet sjøl om ingen sier noe. Men kroppspråk og blikk hører med, og dermed er samtalen i gang.
Noen sitter urolig. De er sikkert allergiske uten å vite det og klør som fy. Nå venter de på svar. Andre hoster for å gi til kjenne at man er da ikke her for moro skyld. Dermed hoster en til, for min forkjølelse er like gjenstridig som din. Ei sky av infisert hosteregn styrer ut i rommet, og alle holder pusten til det har lagt seg. Man vil da ikke risikere å bli sjuk mens man venter.
Sjøl skal man til eksamen i blodprøve og er ikke sjuk, bare sulten fordi prøva fordrer faste. Sensuren faller ei uke etterpå. Og da kan man komme seg til venterommet igjen for å vente på dommen.
Når man kommer ut av legekontoret, lykkelig gående mot apoteket med nyervervet resept i hånda kommer neste venting. Den er som den første. Man er diskret ventende. Men man må ha kølapp. Så sitter man på rekke og rad som på legekontoret og gjør diverse markeringer for å vise at «detta er alvor». Så kommer nummeret på kølappen opp, og man skrider diskret fram til disken og en ventende farmasøyt. Diskret, slik at de andre som er tilstede ikke skal vite hva man tar, betrakter farmasøyten resepten, nikker og går. Hu blir borte, lenge. Nesten som om de diskuterer om det virkelig er sånn at «han der» kan gå på det der. Men hu kommer tilbake, og i mens har køa vokst. Hu snurrer på en karusell i flere etasjer med alle mulig slags pakker og plastbokser. Så bremser a forsiktig ned og plukker mitt glass, fester en lapp på og så må jeg kvittere. Og jamen forsvinner a igjen. Sammen med en kollega hvisker hun og kikker i noen papirer, og så er det klart for å dra kortet. Med pilleesken skranglende i en liten plastpose rusler jeg ut og håper det som er inni hjelper.

Det er min dag i dag, synger Åge Aleksandersen akkurat nå. Det er vanskelig å være uenig på en slik dag som dette. Utsikten har tatt på seg høstprakten, det river litt i nesa og de som har hatt bilen ute i natt må skrape.

Det har gått  ei drøy uke siden operasjonen. Jeg husker jeg våkna. Kjente ingenting, men var så tørr i kjeften som jeg aldri har opplevd. Jeg syntes jeg sa noe, men ingen hørte det. Vann med sugerør. Pustemaskina kobles fra, og der gisper jeg litt og så går det av seg sjøl. Med ledninger og dren stikkende ut over alt ble det for mye for kona. Hu måtte på gangen og ta ei pause. Brystbeinet var delt i to, tre årer var erstatta med nye og pusten var redusert med 90% eller no’ sånt.

Men rundt meg sverma engler i hvitt, det vil si, en engel hadde ansvaret for meg om gangen, og etter hvert meldte kroppen i fra at noen hadde vært inni’n med kniv. Da var det påfyll og smertene forsvant. I grunnen er tørsten det og den tørre kjeften det jeg huska best, og en viss lettelse over at jeg våkna der jeg skulle.

Ettermidda’n og natta gikk, og pleiere kom og gikk. Huet klarna, og så kom fysioterapeuten og losa meg opp i en stol. Tenk det a. opp i en stol mens kniven fortsatt satt i såret, i alle fall føltes det slik.Men det gikk greit og pusteøvelsene kunne begynne.

Seinere på dagen hadde jeg fått klarlagt at sjukepleier’n som ga meg vann med sugerør snakka svensk, hadde spanskklingende navn og kom fra Urugay, blei imponert over at jeg kunne hovedstaden i Urugay og Paraguay og hadde flykta fra Urugays diktatur på -70 – tallet, før jeg blei trilla ned på rommet. Der fikk jeg min neste personlige sykepleier. Med personlig sykepleiere menes at når jeg dro i snora visste jeg hvem som kom. Den samma var sjølsagt ikke på jobb hele tida.

Det var innmari internasjonalt også. De kom fra Totenvika og Sveits for eksempel. Tenke deg å komme fra Sveits, bo i Hurdal’n og ha pizzaovn i hagan. Slikt står det respekt av.Det kom fram da jeg nevnte for’n at jeg hørte på “Fire pils og en pizza” på telefonen min.

Feiringklinikken er et paradis. Det er vennlighet og profesjonalitet hånd i hånd. Kirurger som på folkelig vis forteller hva de skal gjøre med deg, narkoselege som med et smil om munnen lover deg “the ride of your life”, fysioterapeuter som forteller deg åpent og ærlig at opptreninga ikke blir noen dans på roser og pleiere som lover å ta hånd om deg etterpå. Enerom sikrer at du slipper å irritere deg over snorkende romkamerater, eller at andre trenger irritere seg over deg.

Etter å ha vært kobla til mye rart det første døgnet tilbake på rommet, ble jeg kobla fri og sluppet løs det jeg orka, og det var overraskende mye sjøl om jeg må innrømme at jeg nok overvurderte meg sjøl allerede andre dagen. Det gjorde tredje dagen litt mindre aktiv.

Etter fem dager bar det til Gjøvik sjukehus og trur du ikke jeg bare møtte blide folk der og  da? Det var lørdag ettermiddag og jeg ville heller hjem. Jeg fikk innvilga permisjon og for hjem mot løfte om å komme tilbake mandag morgen for undersøkelser og utskriving.

Siden jeg oppdaga dette til jeg nå sitter her klar til å ta fatt på resten av mitt liv, gikk det ikke mer enn to måneder. Nå gjelder det bare å være tålmodig, ikke overvurdere seg sjøl og fortsette arbeidet med å være fornøyd.

Så har vi vøri her no’n dager da, og inntrykket er veldig ålreit. Leiligheta vi fant på nettet er veldig bra, ligger sentralt til og air-conditionen er prima. Vi har kort vei til det meste. Gamlebyen her i Antibes er et koselig sted med trange gater og masse små spisesteder. Byen har drøyt 70000 innbyggere.

Nå er ikke vi sånne som har det travelt med å rekke over alt mulig når vi er på tur. Vi skal slappe av. Men en attraksjon tenkte vi å unne oss, og det var et besøk på Picasso-musset. Den berømte maler hadde visstnok en av sine mest produktive perioder her i by’n.

For oss ble turen ned dit en flott vandring gjennom Gamlebyen, vi visste hvor museet ligger. Trange smug der du nesten skrubber begge skuldrene inntil husveggene, opp trapper og rundt hjørner, og plutselig  åpner alt seg og du ser  ut over båthavna og Middelhavet. Snur du deg til høyre oppdager du tårnert på Chateau Grimaldi som har ei lang og spennende historie. Det har det også nå i og med at det huser Picasso-Museet.

Veien går rundt slottet, og bare du passer deg for franske bilister, er det greit og komme seg over og inn i museet. Picasso sjøl henger på veggen og overvåker gjestene med strengt blikk. Piler viste veien, det var opp ei trapp og inn ei dør på en måte. Problemet var at det ikke gikk å komme inn døra. Den siste etappen var sperret av en kjetting som var påmontert et skilt som fortalte at det var stengt, og skal gjenåpnes tidlig i juli.

Dette førte kun til et øyeblikks ergrelse, kona og sønnen hennes med kamerat ville på stranda, og gikk i forveien mens jeg gjorde en sving inn i Gamlebyen igjen mens jeg lot kameraet gå, for deretter å gå etter de andre. Med lys hud og skrekk for solbrenthet er jeg ikke noen strandløve, men ei lita stund om gangen kan jeg tåle.

Underveis svingte jeg innom et overbygd marked der lokale produsenter selger sine landbruksprodukter. En ivrig selger overtalte meg til prøvesmaking av pølse, og jeg gikk derfra med ei salt, spekepølseaktig ei. Han sa sikkert hva det var i den, men fransken min er veldig begrensa. Seinere på dagen slo vi opp i ordboka, og det viste seg at jeg hadde kjøpt eselpølse. Åkke som var a veldig god, og den lå ikke lenge i kjøleskapet her.

Nå er det torsdag, trur jeg, og jeg har vært med på stranda hver dag. I leiligheta er det utplassert strandmatter og en liten parasoll til å stikke ned i sanda slik at jeg har med meg en skygge til min lyse hud. Jeg bader av prinsipp ikke i saltvann ettersom en traumatisk opplevelse med en brennmanet i barndommen har satt seg grundig fast. Og det er lurt, for akkurat for tida er det problemer med en agressiv type som lager stygge merker på folk som kommer borti’n. Det har vi sett eksempler på. Dermed holder jeg meg forsatt til dusjen.  Ei eldre dame som kunne engelsk beklaga seg over at så mye skatt som de betaler i Frankrike, burde man kunne forlange at strendene er frie for søppel og maneter.  Utstyrt med en pinne som hadde blitt skyldt opp på land gikk a og spidda blanke, glinsende, sleipe manetjævler i strandkanten, og la dem til tørk i sola. Slik har franskmenna her fått seg en ny hobby. Det ligger mange uttørka maneter langs strendene her.

Hva har jeg så lært her. Ikke så mye jeg ikke visste fra før. Men her er noen observasjoner:

1. Politiet suser rundt på scooter bevæpna og mørke i blikket.

2. Folk går med lange loffer under armen og plukker og spiser på vei til og fra.

3. Det meste er like dyrt som hjemme, bortsett fra mat og alkohol. Ute koster feks. halvliter’n mellom 5 0g 7 euro. I butikken er det nesten gratis. Bensin kosta 1.27 euro i går.

4. Det er fulle folk her. Folk som sovner på fortauet, folk som drikker rett fra flaska og folk som er sinte og vil slåss.

5. Det er masse små damer som tripper i vei med underlig ganglag og vonde bein etter å ha torturert føttene sine i motesko gjennom mange år (kona er spesialist på føtter).

6. Det er masse nordmenn her.

7. Å krysse gater er risikosport. Vent på grønn mann (det er en og annen som stopper for oss da, så helt ulikt hjemme er det ikke).

8. Det er veldig reint her. Folk bruker de oppsatte søppelkassene og det gjøres nok reint når vi andre sover.

9. Det er mye folk på stranda hver dag, og for den yngre garde er det mye å hisse seg opp over.

10. Og ikke minst, franskmenn virker å være et vennlig folkeslag, men de bruker tuta mye.

Denna er det som bærer meg fram til gode opplevesler.

Så er det i gang igjen. Sykkelen har vært ute siden hjemkomsten fra Malta, og til nå har jeg fulgt en plan. Fra gårdsplassen her til jeg stiger av på skolen er det 8,5 kilometer. Planen har vært å sykle fram og tilbake uten omveger ut sist uke, for så å driste meg ut på noe litt lengere i helga.
Nå har jeg vært på litt lengre, og det funka som ei kule. Formen er ti ganger bedre enn jeg hadde håpa på, og jeg er dermed et levende bevis på at det går an å leve sunt og usunt side om side.
Da jeg dro oppover de bratte bakkene her opplevde jeg en jubelfølelse. Et symfonsik fossefall av følelser, blanda med vakre toner fra våre bevingende venner, gjorde at følte jeg meg dopa.
Dopa på den gode følelsen jeg får når maskineriet virker. Dopa på vakker lyd og flotte synsinntrykk. En audiovisuell orgasme forsterka med den gode følelsen som kommer når ingenting gjør vondt sjøl om man tar i. Detta skulle du prøve. Nå er ikke jeg noe råskinn. Jeg har med kamera som jeg ikke brukte i dag. Etter en diskusjon med meg sjøl ble jeg enig om å bare ta bilder dersom det skjedde noe spesielt. Det gjorde det ikke. Dermed er bildene lagra i harddisken over snippen.
To timer og et kvarter var jeg ute. Hvor langt jeg sykla? Aner ikke. Jeg skulle bare bruke to timer hadde jeg bestemt meg for, og gir ikke no’ trekk for å ha gått over tida.
Gleden blir bare dempa av tullete bilister. I dag var jeg i to nestenulykker på grunn av sløvinger som ikke bruker blinklys. Han ene kunne ikke noe for det, for han skulle både svinge og snakke i mobilen samtidig. Dermed var det ikke noe arm til overs for blinklyset. Han andre fant ikke blinklyset fordi han hadde så ny bil at’n ikke visste hvor alt er hen. Jeg ble sint på ham, og tok’n fatt. Han fikk ikke ned vinduet på sin nye bil heller. Det vil si han fant det ut til slutt. Flau blei’n også da jeg forklart’n at hans kryssing av sykkelsti uten å blinke kunne gitt riper i lakken om jeg ikke hadde vært forberedt.
Klager på ungdommen gjør folk, men neimen om det er mange voksne forbilder i syningom heller. Barn og unge lærer av voksne, og en befolkning som stort sett bare krever uten å ta på seg forpliktelser gidder vel ikke oppdra unger heller. Dessuten er det vel den voksne del av befolkningen som pynter grøftene med søpla si? Det er jo bare de som har lov å kjøre bil. Ungdommer er et speilbilde av det til en hver tid eksisterende voksensamfunn. Hvem sa det? Det gjorde jeg.
Ingen av disse dødspilotene, eller noen forbikjøringsfantomer klarte å ødelegge turen for meg. Hjemover fikk jeg medvind, og da gikk det unna. Fartssugen som jeg var, sparte jeg ikke på kruttet. Det var nesten sånn at da jeg kom hjem angra jeg på at jeg ikke hadde fortsatt. Men det er noe som heter å styre seg. Må passe på så formen ikke kommer for tidlig.

Jeg har plassert min blogg i Raufoss på norske bloggkart!