Hjørnet hass Tor

Poster tagget med ‘morosjon’

Mye rart som foregår i snø’n, men er det engler som har vøri her?

Det er i disse dager fire måneder siden min reise inn i det ukjente. Jeg ble dopet ned, delt på midten med motorisert redskap og utstyrt med nye årer på et skrog som fort kunne synki.

Siden ingen kan ro uten årer, kan jeg nå fortelle at gode årer også er en fordel på skitur. Hadde vi hatt tre årer i en robåt ville det vel gått i ball, eller den ene ville vært i reserve, men inne i kroppen gjør tre nye årer veldig godt.

Opptaket er ment å være en takk og en hyllest til Feiringklinikken. Makan tel hotell har jeg aldri vært på.

Dette er mitt første forsøk på videoblogging. Det er slik opplegg med kameraet på strak arm. Det er forøvrig mobilen min jeg bruker. Min LG km900 Arena har et veldig godt videokamera. At det er litt urolig kommer av at jeg gikk rett fra ganske så avansert diagonalgang til å snakke til kameraet.

I motsetning til visse andre kan jeg snakke til kameraet uten å tørke svette og gørr først. Har ingen sponsorer jeg skal tilfredsstille (må nok kjøpe Red Bull sjøl), men samtidig vinner jeg jo hver gang jeg har gått en tur (les: renn).

Den eneste lyden er glassfiberski mot kald, trå snø. Sola skimtes så vidt bak tåka som kom sigende i dag. Løypa er nykjørt og det er  som å gå i et julekort.

Ut og inn av skogen har elg, rådyr, rev og hare satt spor etter seg som for å fortelle at skogen lever sjøl om den har dratt det hvite likklede over seg. Noen spor er friske nok til å framkalle bilder av en liten frøsin en  på leiting etter mat, og som ikke vil vise seg fram for folk.

Djupe fotefar viser at det også ferdes noen som har mye mer å bære på enn Helene Harefrøken gjennom snøen. Det er ikke veldig mye snø, akkuat så mye at løypemaskina ikke krafser i skogbunnen. Lufta er klar, den biter litt i kjakan ettersom det er 12-13 minus, men godt påkledd som jeg er kan den bite så mye den vil.

Løypa jeg går er mye oppoverbakke, og tåka blir tynnere etter hvert som jeg nærmer meg himmelen. Tunger av tåke slikker oppetter jorder og skogbryn, men når ikke meg. Himmelen er blå som Middelhavet, lufta minner om nærheten til Nordpolen og jeg er glad for å væra tel.

Jeg lar meg ikke forstyrre av kråker, motorsager eller kulde. Jeg er varm av det jeg ser, og i morra tar jeg en tur tel.

Det er en fin dag. Dagen etter sola snudde. Jeg så a snudde i går. Hu titta fram, og forsvant bak skyene. Hu hadde ikke kommet igjen da jeg gikk hjem i dag,

Etter å ha hilst på klassa mi og deltatt på avslutningen med kollegene gikk jeg hjem. Det ble en tur på bortimot ei mil. Brilleglassa dogga først, så fikk de isroser. En liten bris beit i kjakan. Små ispartikler som føyk ut av tåka lagde slike lyder mot Fjellrevenjakka mi som iskrystaller skal lage når de slår mot Fjellrevenjakker. Alt var som det skulle. Det var  – 12-13 og grått, men likevel var lyset flott. Jeg synes det ble noen vakre og dekorative bilder av det.

Det er synd at det ikke var mulig å ta bilder gjennom briller med isroser på. Det var mye rart å sjå. Særlig biler som kom i mot ga mange rare effekter. Folk går i kjærka på juleaften for å se levende lys i brilleglassa til presten, de fleste prester har briller av en eller annen grunn. Hvilken annen grunn folk har for å gå i kjærka på juleaften vet jeg ikke, men de fleste er ikke der ellers i året, bortsett fra når noen dør eller no’ sånt.

Da har de også mobilen på, noen. Sånn som under nobelmiddagen, eller mobilmiddagen som det ble. Her har altså voksne folk sittet og Twitret og tatt bilder under middagen til tross for anmodning om å la være. Ikke bare er de voksne, pr. definisjon, de er folkevalgte.

Elin Ørjasæther i Dagens næringsliv har en informativ artikkel om hendelsen. Det jeg har hengt meg opp  i er at hun skriver at de “oppførte seg som unger”. Det er en fornærmelse mot unger. Unger kopierer voksne. De er sikre på at det voksne gjør er riktig, og forsøker å gjøre som oss. Tenk på den vinklinga.

Mobiltyranniet er absolutt i dag. Alle er tilgjengelige til en hver tid. Itte je. Når jeg går tur tar jeg den ikke med en gang. Da vil jeg ha fred, og jeg vet at ringer det er jeg alt for nysgjerrig til å la være.Ser at folk er stressa. Tar med seg arbeid i små duppeditter over lat de er. Og så ender de opp der jeg var, på Feiringklinikken med infarkt og undring over hva i all verden de skal gjøre etterpå. I dag er det et privilegium å være utilgjengelig.

Men folk får nå gjøre som de vil. Jeg kjører mitt løp, og så ser jeg på de stressa folka som farer forbi. Jeg har fått beskjed om å være Adm.dir. i mitt eget liv, sette mine egne grenser og ikke minst si fra når nok er nok. Det bør jo alle gjøre, men vi lar oss pushe til og over grensene før vi lærer å ta det med ro. Ro, ro, ro min båt, ro med nye årer. Ha en fortsatt vakker dag om du gadd å lese deg gjennom hele tåkeheimen. Pludremester’n har talt ferdig for i dag.