Hjørnet hass Tor

Poster tagget med ‘mosjon’

Det er i disse dager fire måneder siden min reise inn i det ukjente. Jeg ble dopet ned, delt på midten med motorisert redskap og utstyrt med nye årer på et skrog som fort kunne synki.

Siden ingen kan ro uten årer, kan jeg nå fortelle at gode årer også er en fordel på skitur. Hadde vi hatt tre årer i en robåt ville det vel gått i ball, eller den ene ville vært i reserve, men inne i kroppen gjør tre nye årer veldig godt.

Opptaket er ment å være en takk og en hyllest til Feiringklinikken. Makan tel hotell har jeg aldri vært på.

Dette er mitt første forsøk på videoblogging. Det er slik opplegg med kameraet på strak arm. Det er forøvrig mobilen min jeg bruker. Min LG km900 Arena har et veldig godt videokamera. At det er litt urolig kommer av at jeg gikk rett fra ganske så avansert diagonalgang til å snakke til kameraet.

I motsetning til visse andre kan jeg snakke til kameraet uten å tørke svette og gørr først. Har ingen sponsorer jeg skal tilfredsstille (må nok kjøpe Red Bull sjøl), men samtidig vinner jeg jo hver gang jeg har gått en tur (les: renn).

Jeg har tatt farvel med fantastiske mennesker. Vi var samlet på Feiringklinikken for å kickstarte vårt nye liv som friske hjertesjuke. Vi var fra alle samfunnslag, i alle aldre fra rundt femti til 80. Her var Kong Salomo og Jørgen Hattemaker likemenn.

Felleskapet ble skapt av tilstoppa årer. Noen har blokka og stenta, andre er dekorert med et arr midt mellom brøstvortene, og et nede på leggen. To damer og 18 menn i felles slit. Dirigert av en stab dyktige mennesker som gjorde alt for at vi skal kunne ta fatt på livet igjen, sleit vi oss opp bakken du ser på bildet over her. Fire minutter opp, fire minutter ned, fire ganger. Les resten »

Denne bakken, som du her ser omtrent halvparten av, har jeg nå gått hver dag i mange uker. For å få tilbake lungekapasiteten etter operasjonen har jeg vært nødt til å pese litt. Hver gang jeg har gått opp der, og det har ikke vært like lett hver gang, har jeg tenkt på hvor heldig jeg har vært.
Sjøl om det i disse sykelønnsordningsdiskusjonstider har betydd ei lang sykemelding, har jeg vært utrolig takknemlig for at ordningen finnes. Kanskje hadde jeg gjort som karer flest ellers, utsatt å gå til legen til jeg hadde liggi der med infarkt. Bare nevner det. Har ikke til hensikt å starte noen diskusjon her.
I morra går turen til Feiringklinikken igjen, et gjensyn jeg gleder meg til. Mine minner derfra er mange og gode, og beskrevet i denne blogg før. Nå skal jeg dit på “treningsleir”.
Tre uker trening, kostholdslære og forhåpentligvis sosial omgang med likesinnede. Det å lære å leve med dette blir viktig. Jeg er fortsatt å betrakte som bærer av en hjertlidelse i og med at jeg er disponert for det.
Trur jeg har gjort mye allerede. Røyken er sjølsagt stumpa. Den har jeg hatt med siden seint i tenåra. Har jo hatt lange opphold før, men denne gangen er det røyken eller livet. De tre vanligste fellesnevnerene hos hjertesjuke er jo arv, røyk og kolestrolnivå.
Her sitter jeg, heldiggrisen, med nye årer til et friskt hjerte. Et langt arr på leggen som minner om hvor de nye årene kommer fra, og ferske minner om gode engler som pleide meg med en omsorg som jeg aldri har opplevd maken til. Den som rører Feiringklinikken får med meg å gjøre. I morra gjør jeg comeback.

Slik så det ut i dag, ved Skumsjøen. Vi gikk tur i der i dag, kona og jeg. Jeg har kommet meg opp temmelig bratte bakker, og går lange turer på opp i mot to timer allerede.
Hver dag jeg går takker jeg mange for at jeg berga livet. Fastlegen som reagerte så kjapt, indremedisinspesialisten og ikke minst de fantastiske menneskene på Feiringklinikken.
Men her om dagen kom jeg på en jeg hadde glømt. Meg sjøl. Jeg så et program om menn og psykisk helse og sånt. Der sa de atter en gang at menn er alt for trege til å gå til legen. Det er ikke jeg. Jeg går heller en gang for mye enn for lite. Takket være min egen snarrådighet fikk jeg denne operasjonen før jeg fikk infarkt.
Derfor er jeg også så langt i den fysiske rehabiliteringa allerede. Jeg kunne starte treninga med en helt frisk og sterk hjertemuskel.
I brosjyrene jeg har fått blir jeg gjort oppmerksom på at en slik operasjon kan føre til emosjonelle svigninger, og det har jeg merka. Plutselig sitter jeg bare og griner, eller føler meg deprimert eller i dårlig humør for så å svinge til det muntre og glade i løpet av et øyeblikk.
Å sitte og tenke på å gæli det kunne ha gått om jeg bare hadde venta en måned gjør meg ydmyk. Legen som utførte undersøkelsen på meg sa at det var et under at jeg ikke hadde fått infarkt, og når jeg tenker på en del tunge tak jeg tok rett før jeg merka det, bare grøsser jeg.
Jeg har fått livet i gave på nytt, det er det ikke alle som har. På Feiringklinikken bekrefta de at de fikk inn mange menn som kunne fått det slik som meg om de ikke hadde vært typisk “kar”, og pressa seg sjøl til infarktet kom. Jeg er glad jeg er ei “pingle” og flyr til legen i alle fall når pusten plutselig ikke funker som den skal. Fakisk så føler jeg meg flink. Det er ikke verst det heller.
Og i dag ble jeg vaksinert og. Operasjonen har gjort at jeg er i risikogruppa. Kunne bli litt slakk og få vondt i armen sa de, men jeg merker ikke noe enda. Jeg har veldig høy smerteterskel og har vært heldig med smerter etterpå. Har ikke tatt annet enn en vanlig paracet fra tid til annen, og litt å sovne på. Må ligge på ryggen for det mest enda, og da tar det lang tid å sovne.
Så for å si det som det er: Jeg har fått bekrefta det jeg har sagt i alle år. Lykken finnes ikke i kontoutskrifta di, eller i hus og hytte og flott bil eller anna kosmetikk. Lykken er faktisk å kjenne at det jeg opplever, ser og hører rører ved noe inne i meg. Det tenkte jeg på Skumsjøen i dag.