Følte meg som en tenåring i kø foran lansering av et dataspill, men slik blir vi gamlinga når vi skal se vår ungdoms idealer igjen. Sammen med masse grått hår og tjukke brilleglass, stilte vi oss opp en og en halv time før start.
(mer…)
……… i omvendt rekkefølge. I dag er det Den Store Jethro Tulldagen. Endelig skal jeg få se Ian Anderson og co igjen. Dagen har sniki seg på meg i et halvt år nå, og endelig har den nådd meg. Fløytespill, Bouree og Aqualung står på menyen i kveld. Nå gjelder det å få tida til å slå litt av på farta, dagene farer fort forbi. Varma opp med Vamp på torsdag. Også det en fantastisk opplevelse.
(mer…)
Nå skal jeg jo som sagt tidligere til Oslo for å høre gamle helter snart. Men en søndagsmorgen setter meg i mimremodus så gæli at jeg nesten får et religiøst forhold til YouTube. Der er de alle sammen, og nå skal de jammen få vise seg fram på sida mi en etter en.
Jeg mista serien om hva jeg skulle ta med meg på gamlehjemmet da bloggen kræsja, nå kan jeg fortsette den med å vise fram videoer. Så kan du se og helst høre på dem ettersom du vil. Det var så mange flotte artister i hine hårde dager at jeg rekker vel ikke å presentere alle før jeg er på gamlehjemmet, men jeg skal gjøre så godt jeg kan.
Først ut er både en musiker og ei låt. Steveie Winwood hørte jeg først om da han var med i Spencer Davies Group. Ei gruppe med mye blues i seg, og hører du på Winwoods stemme så hører du hvorfor. Han var bare 16 år da gruppa dukka opp, men går du inn på CV’en hans så ser den som kan sin historie at den karen har spilt med de fleste av de beste.
I’m a man er ei låt som kom med Spencer Davies group først. Siden gjorde det amerikanske bandet Chicago en forrykende versjon av den. Begge er lagt ut her, og den tredje er med Stevie Winwood og et gedigent storband ledet av Jools Holland. God fornøyelse.
Da jeg kjøpte billettene var det en evighet til. Nå er det seks uker bare.
Richard Wright døde i forrige uke, eller no’ sånt. Dermed er det ikke noen nyhet lenger. Richard Wright var med i Pink Floyd fra starten av. Pink Floyd har vært favorittbandet mitt siden jeg ble interessert i musikk, og dermed har to besøk på Valle Hovin blitt noen av mitt livs absolutte høydepunkter. Det er nok det nærmeste jeg har vært å være til stede i ei høymesse.
Begge gangene var Richard Wright med, som han er på den videoen du finner her. Låta er fra et av de mest undervurderte albumene Pink Floyd ga ut, Obscured by clouds. Her blir den framført av David Gilmour med band, med Wright. Det ble sagt så mye pent om han da han døde at jeg velger å tro at han var en flott fyr. Jeg har liksom kjent’n i mer enn 40 år så det er litt vemodig.
Fant en til. Dette er ei Richard Wright-låt fra meget tidlig.
Den siste tida har vært begivenhetsrik. Livet er godt sjøl om bloggen gikk rett vest. Jeg tror jeg vet hva som skjedde, og vet nå at det var dumt å gå inn og slette databasen. Jeg trodde noe dritt hadde sneket seg inn der og blokkerte butikken. Men gjort er gjort, og jeg gråter ikke over spilt blogg.
Nå er jeg oppgradert til Wordpress 2.6, og alt fungerer. Så er det å fylle på med saker og ting, og det har jeg så smått begynt med. Det som er sikkert er at det går på tomgang bloggmessig nå som sommeren er her. Det blir færre bilder og, men det kommer nok igjen.
Drevet av FireStats
