Poster tagget med ‘Pludring’
Tilbake til pludringa.
Etter et, for meg nødvendig ,lite dykk inn i politikken, skal jeg bringe min ene og andre leser tilbake til virkeligheten. Jeg har vært på ski igjen.
Kona og jeg tilbrakte to og en halv time ute. Iført dertil egnede klær, slanke planker av glassfiber og staver, bega vi oss ut i medvind, medvind i alle varianter. Sol, god form, godt motivert og langt unna norsk Trivelighet.
Når jeg går ut slik ser jeg det på en påminnelse om hva jeg kan miste om jeg ikke oppsøker det. Jeg får en påminnelse om at verden utafor Facebook, Twitter og Iphone gir mer på to timer enn de nevnte gir på år. Nå har jeg ikke Iphone, det ser ut som alle andre har det, men jeg klarer meg lell.Tru det eller ei, men jeg er litt skeptisk til dette totale knefallet for IKT.
Hjernen vår får færre utfordringer, trur je, og får ikke hjernen utfordringer trur jeg det går gæli me’n. Vi detter ned på kne, vi tilber og merker ikke hva som skjer. Er det moderne er det bra. Mulig det.
Skitur eller annen tur, helt befridd for duppeditter, helt utilgjengelig, det er flott det. Det er et privilegium å være utilgjengelig i våre dager.
Og for meg er musikk på øret på tur helt utenkelig. Små bevingede venner sørger for musikken.
Derfor viser jeg bilder for at innesitterene skal sjå hva de går glipp av.
Vote:Han her ville heller ikke snakke.
Under ei snømåkeøkt på terassen i går kom Hjørnet hass Tor over denne karen. Han titta fram fra ei snøfonn, men nekta å snakke med oss. På spørsmål om hvorfor han hadde gravd seg ned, så han bare rett fram uten å fortrekke ei mine.
Vi fant ingen spor etter aktivitet rundt snøhula, så sannsynligvis har’n gravd seg ned tidlig på høsten.Det kan muligens dreie seg om en prins som ikke fikk det berømte kysset, og dermed bestemte seg for ikke å snakke med pressen etterpå.
Vi bestemte oss for å la furtepetter’n forbli ute i snøen uten å skaffe noen som kunne kline me’n.
Vi lar’n stå der til det blir varmt i været. Egentlig fikk vi lyst til å måke over’n så vi slapp å sjå’n før til sommer’n.
Vote:Triveligheta står i vægen for virkeligheta.
Nå for tida må det væra Trivelig,
men tenkjer du på at
Triveligheta står i vægen for Virkeligheta,
at Triveligheta er som en
Curlingkost som,
mens du sklir sakte fram over isen,
feier unna ælt du hælst itte vil sjå,
helt tæl du skæller i stein i midten,
ser opp,
glaner Realiteta i aua,
og skjønner at det blir sammar’n i år og.
Og dæ er Trivelig.
Å vente det er å elske…..å vente.
Å vente er gøy. For eksempel på venterom. Venterommet hos legen er et sted for refleksjon. Tannlegens er et for å grue seg. Så der går tida fryktelig sakte, i alle fall etter at man har kommet i stolen. Da er det bare borret som går fort.
Da er det no’ annet å vente hos legen. For eksempel, først kommer jeg. Jeg setter meg ned med Aftenposten. Så kommer det flere. Den ene etter den andre detter inn og skal vente sammen med meg. Det er mye artigere å vente i flokk. Da føler man en sosial tilhørighet sjøl om ingen sier noe. Men kroppspråk og blikk hører med, og dermed er samtalen i gang.
Noen sitter urolig. De er sikkert allergiske uten å vite det og klør som fy. Nå venter de på svar. Andre hoster for å gi til kjenne at man er da ikke her for moro skyld. Dermed hoster en til, for min forkjølelse er like gjenstridig som din. Ei sky av infisert hosteregn styrer ut i rommet, og alle holder pusten til det har lagt seg. Man vil da ikke risikere å bli sjuk mens man venter.
Sjøl skal man til eksamen i blodprøve og er ikke sjuk, bare sulten fordi prøva fordrer faste. Sensuren faller ei uke etterpå. Og da kan man komme seg til venterommet igjen for å vente på dommen.
Når man kommer ut av legekontoret, lykkelig gående mot apoteket med nyervervet resept i hånda kommer neste venting. Den er som den første. Man er diskret ventende. Men man må ha kølapp. Så sitter man på rekke og rad som på legekontoret og gjør diverse markeringer for å vise at «detta er alvor». Så kommer nummeret på kølappen opp, og man skrider diskret fram til disken og en ventende farmasøyt. Diskret, slik at de andre som er tilstede ikke skal vite hva man tar, betrakter farmasøyten resepten, nikker og går. Hu blir borte, lenge. Nesten som om de diskuterer om det virkelig er sånn at «han der» kan gå på det der. Men hu kommer tilbake, og i mens har køa vokst. Hu snurrer på en karusell i flere etasjer med alle mulig slags pakker og plastbokser. Så bremser a forsiktig ned og plukker mitt glass, fester en lapp på og så må jeg kvittere. Og jamen forsvinner a igjen. Sammen med en kollega hvisker hun og kikker i noen papirer, og så er det klart for å dra kortet. Med pilleesken skranglende i en liten plastpose rusler jeg ut og håper det som er inni hjelper.






