Følte meg som en tenåring i kø foran lansering av et dataspill, men slik blir vi gamlinga når vi skal se vår ungdoms idealer igjen. Sammen med masse grått hår og tjukke brilleglass, stilte vi oss opp en og en halv time før start.
(mer…)
Nå skal jeg jo som sagt tidligere til Oslo for å høre gamle helter snart. Men en søndagsmorgen setter meg i mimremodus så gæli at jeg nesten får et religiøst forhold til YouTube. Der er de alle sammen, og nå skal de jammen få vise seg fram på sida mi en etter en.
Jeg mista serien om hva jeg skulle ta med meg på gamlehjemmet da bloggen kræsja, nå kan jeg fortsette den med å vise fram videoer. Så kan du se og helst høre på dem ettersom du vil. Det var så mange flotte artister i hine hårde dager at jeg rekker vel ikke å presentere alle før jeg er på gamlehjemmet, men jeg skal gjøre så godt jeg kan.
Først ut er både en musiker og ei låt. Steveie Winwood hørte jeg først om da han var med i Spencer Davies Group. Ei gruppe med mye blues i seg, og hører du på Winwoods stemme så hører du hvorfor. Han var bare 16 år da gruppa dukka opp, men går du inn på CV’en hans så ser den som kan sin historie at den karen har spilt med de fleste av de beste.
I’m a man er ei låt som kom med Spencer Davies group først. Siden gjorde det amerikanske bandet Chicago en forrykende versjon av den. Begge er lagt ut her, og den tredje er med Stevie Winwood og et gedigent storband ledet av Jools Holland. God fornøyelse.
Da jeg kjøpte billettene var det en evighet til. Nå er det seks uker bare.
Richard Wright døde i forrige uke, eller no’ sånt. Dermed er det ikke noen nyhet lenger. Richard Wright var med i Pink Floyd fra starten av. Pink Floyd har vært favorittbandet mitt siden jeg ble interessert i musikk, og dermed har to besøk på Valle Hovin blitt noen av mitt livs absolutte høydepunkter. Det er nok det nærmeste jeg har vært å være til stede i ei høymesse.
Begge gangene var Richard Wright med, som han er på den videoen du finner her. Låta er fra et av de mest undervurderte albumene Pink Floyd ga ut, Obscured by clouds. Her blir den framført av David Gilmour med band, med Wright. Det ble sagt så mye pent om han da han døde at jeg velger å tro at han var en flott fyr. Jeg har liksom kjent’n i mer enn 40 år så det er litt vemodig.
Fant en til. Dette er ei Richard Wright-låt fra meget tidlig.
Før jeg starta opp igjen på nytt hadde jeg en serie om musikk jeg ville ta med meg på gamlehjemmet. Et av bandene jeg omtalte der var Jethro Tull. Bandet har 40-årsjubileum i år, og i den anledning er de ute på jubileumsturne. Den turneen tar dem til Oslo og Sentrum Scene i november, nærmere bestemt den 22.
Jeg så en annonse om det for lenge siden, og bevilget meg to biletter, både kona og jeg liker Jethro Tull-musikk.
Jeg har sett dem en gang før, og har DVD med dem. Likevel tasta jeg meg til Billettservice med en gang jeg fikk sjansen, og nå er jeg altså en av de heldige. Mitt kjærlighetsforhold til Jethro Tull-musikk er like langt som bandets historie.
Dersom du liker det og, er du for seint ute. Konserten er utsolgt. Derfor kan du jo kose deg med denne så lenge.
Og denne:
Drevet av FireStats
