Hjørnet hass Tor

Her ser du hvorfor. Jada, jeg vet at det er mulig å sykle hele året, men jeg gjør altså ikke det. I går kom de første snøfillene, og slik så det ut på morran i dag. For å kompensere litt går jeg en halv time for å nå bussen, hele Raufoss på langs. Bare det blir skikkelig skiføre skal jeg ta med meg ski på jobb og gå hjem. Flott lysløype hele veien.

Morrastunda i Raufoss er prega av folk som skal på arbeid. På bussholdeplassen finner du de som skal på skole eller jobb på Gjøvik, på Lena og det kommer skolebusser fra både her og der og buss fra Hønefoss og en som skal til sykehuset på Gjøvik. Det er mye folk på farta. Toget til Oslo klokka kvart på åtte tar også med seg en del.

Langs elva er det masse store bjørker som huser en enorm kråkeflokk, sikkert også den som kom fra månen. De letter omtrent på den tida jeg kommer ned i sentrum, og beveger seg i tett og slutta orden att og fram over himmelen. Som et trekkspill holdt av en ustø treksspiller fyker den tette klumpen med kråker over bleik morrahimmel. Trekkspilleffekten oppnås ved at det som i menneskeverdenen er noen som ikke følger med, og dermed dras klumpen ut før etternølerene kommer seg på plass igjen. Blir litt som ham som ikke fikk dreis på marsjeringa i militæret. Han som alltid gikk sin egen vei og alltid gikk et skritt for mye på “AVDELING HOLDT!!!!” Mulig det var han som kom hjem fra månen.

Etter noen minutter med oppvisning over en stadig lysere himmel, løses kollektivet opp, og etter hvert spres de for alle vinder. På kvelden klumper de seg sammen i bjørkene igjen. Pussig greie det der. Og så skjer det samme med oss mennesker egentlig. Bare at vi kommer fra hver våre hus for så å klumpe oss sammen på holdeplasser og busser. Deretter, når vi når endeholdeplassen, går vi hver til vårt. Og så er det samme leksa på ettermiddagen.

Dyr er dyr enten de er på to eller fire eller har vinger. Dyriske er mennesker også, og endelig kom Kongo på avisenes førsteside. Og det var på tide. Da de endelig kunne skrive om voldtekter og sånn, oppdaga norske journalister det og. Men det kan jo hende det kommer av at de er ferdige med Daniel Nannskog. Da ble det plass til Kongo. Ser du at jeg venta med Kongo til jeg var ferdig med kråkene. Det var illustrasjonen sin det tenker jeg.

SISTE: KLOKKA ER 2230 OG JEG SJEKKA DE STØRSTE AVISENE, OG PÅ DAGBLADET.NO ER NANNSKOG FORTSATT FORAN KONGO!!!!!!

Høst og vinterbjørk uten kråker og løv.

For å komme til arbeid bruker jeg sykkel. Det vet mange nå. Jeg har edle motiver for å bruke sykkelen, helse og miljø.

200 meter og så til venstre, så sykler jeg rett opp i soloppgangen. Svart horisont mot mørk,mørk blå himmel som blir lysere og lysere etter som jeg kommer lenger opp i soloppgangen. Ikke fordi jeg farer til himmels, men rett og slett fordi tida går. Og nå som klokka er tilbakestilt får jeg enda mer lys. Og oppover går det.

Hver dag. De første flyene glir over himmelen og Mjøsa, mot Gardermoen som blafrende telys fra nord mot sør, lavere og lavere til de blir borte. Inni meg går belgen og hjertet slår mens kneet skrangler. Med andre ord er gammer’n i orden.

Og her, på sykklesetet, kommer tankene. Hva er det ikke av tanker som kan tenkes i stille undring mens vinden enten pisker mot ansikt og kropp og forsinker det hele, eller den feier meg av gårde som en seilbåt for fulle seil. Med en del kilo for mye fanger’n en del vind og. Så kan jeg tenke på verdens tilblivelse, vinkelens tredeling og Columbus reiser til Amerika. Etter at jeg leste det Odd Børretzen skrev om ham, dukker den mannen stadig opp. Eller Siv Jensen og sutring. Si hva du vil om henne, men skatten min er hun ikke. Hun får lette på skatten sin og bli med på sykkeltur for å se så vakkert Norge er.

- Er det virkelig slik at det ikke er noe som er bra med Norge? tenker jeg da. Ikke slik FRP’ere ser det sikkert, men alle er ikke det.

Joda. Jeg kan sykle før sju, og det er ikke lite. Jeg kan fange den vinden enten herfra eller derfra og holde på’n. Jeg kan se sola som stiger opp over Stange på andre sida av Mjøsa. Jeg kan se ælj i veikanten. Jeg kan se alle som kjører som svin. Jeg kan kjenne at kroppen virker. Jeg kan oppleve ku i soloppgang. Og jeg kan være med dagen når den våkner.

Da gir jeg blaffen i om Colombus oppdaga Amerika sjøl om det like gjerne kunne vært ugjort. Da gir jeg blaffen i bensinprisen som ikke er høyere enn at det sitter kun en i hver bil. Da ser jeg med godt humør på han tullingen som nesten kjørte meg ned fordi han både styra, gira og snakka i telefonen samtidig da han egentlig hadde vikeplikt for meg.

Du skjønner det at jeg blir tolerant, tålmodig og raus av å sykle, sjøl om det skrangler litt i slitne knær.

La meg få presentere ei av kuene i soloppgangen. Ikke spør meg om rase, det er ikke Norsk Rødt Fe, trur je i alle fall. Jeg har gjemt portrettet. Eller jeg var ikke sikker på om jeg skulle presentere noe så blåøyd i disse krisetider. Men ettersom jeg er av de blåøyde sjøl, ikke fysisk altså, mine øyne er brune, så tenkte jeg at skitt au. Vi har noe til felles, vi bekymrer oss ikke og vi er ute og fryser om morran.

Nå er vel hu der uvitende om sin skjebne. Jeg vet at jeg ikke blir arbeidsledig med det første. Det mangler mer enn 5000 lærere i Norge, så det er rart de ikke begynner å konkurrere på lønn. Jeg kunne jo tenkt meg å tjene litt mer på slutten av min karriere slik at pensjonen blir ok. I Alta må de permitere elevene på grunn av lærermangel der.

Jeg skal ikke skylde bare på dagens regjering. Lærermangelen har kommet over lang tid, og i disse ultramaterialistiske tider vil ikke ungdommen bli lærere vet du. De vil tjene store penger de. Da finner’u på no anna. Politikere kan ikke skole, dermed vet de ikke hva de skal gjøre heller. Men skal du lokke de store, flinke skarer til læreryrket i dag må du bla opp. Kall holder ikke lenger. Den betegnelesen har gått ut på dato, og er noe vi gamlinga snakker om.

Kanskje like greit å være ku. Da havner man i alle fall lekkert dandert på et middagsbord i et møblert hjem hvor man til og med spiser med kniv og gaffel. Eller hadde jeg kunnet fått betalt for å sykle, fotografere og skrive så kunne jeg tatt det med ro uten å være redd for å komme for seint. Da kunne jeg til og med vente på soloppgangen om morran da. Ha ei fin uke.

Så er jeg vel fornøyd. Jeg er stadig på utkikk etter en mal som jeg liker godt. Nå tror jeg søket er gjort, og at jeg lar det bli slik. Er fornøyd, i alle fall i dag.Denne malen har egne språkfiler, så det var bare å oversette den engelske og laste opp Norwegian, og så var det gjort.
Den siste uka har gått med til å finne ut litt av saker og ting. Legg merke til sida som heter Galleriet. Der skal jeg legge på nye bilder etter hvert som jeg tar dem.
Den fredagen jeg sykla Bakken haddejeg et uhell. Jeg skulle fotografere et flott motiv, ei gammal steinbru. Som de fleste bruer går denne over ei elv som for anledningen sendte rikelig med vann under brua. Jeg satte sekken i vegkanten, dro opp kameraet og banna. Kameraet har ei reim som dro med seg det andre objektivet mitt ut av sekken. Før jeg fikk reagert datt det bakken, trilla utfor og ut i elva. Jeg etter. Skråningen er bratt, men det gikk bra. Objektivet fant jeg ikke, men der nedfra framsto brua som enda flottere, så jeg slo på kameraet, hevet det og skulle til å knipse i veg. “Batteri tomt” lyste det mot meg. Flere gloser av det ikke helt aksepterte slaget og reine fjellklatringa for å komme meg opp på vegen igjen.
Jeg var ikke langt hjemmefra, og tanken på å stikke hjem før noe aldeles forferdelig skjedde var så absolutt til stede. Starten på tur’n indikerte at det ikke var rett dag. Men, jeg har lært meg å tenke positivt. Objektivet var nå bare en ting, og ting kan erstattes. Så hissig på å fullføre gjorde jeg altså akkurat det.
Jeg har også vært i studio med viseklubben og spilt inn mine sanger. Det var moro, og stemma holdt akkurat. Vi spilte rett inn, og sto i hvert våre rom. Det skal bli artig å høre det ferdig mixet og finpussa.
Viseklubben hadde visekro forrige fredag og igjen ble det gøy. Vi fikk ikke lov å gi oss da vi annonserte siste låt, så det ble mange ekstranummer.
Mandag er andre kveld på skrivekurset. Det var gøy første gangen, og jeg tror jeg skal lære masse som kan få ut en del ideer jeg mener jeg har lagret. Mitt utgangspunkt er å få uttrykt og formidlet gleden. Jeg har for øyeblikket ingen depresjoner å skrive av meg, så jeg må finne på noe morsomt. Får se om jeg kan få forløst “Aukrusten” i meg.
Oppgavene vi fikk på kursets første dag gikk på å se seg rundt, se tilbake på et levd liv, se på bilder og legge merke til alt i ens nærhet. I det hele tatt bruke alle sanser.
Først skulle vi skrive et lite dikt, en meget kort tekst basert på ord vi satte på alt vi så rundt oss, så skulle vi assosiere oss mes et dyr og til slutt skrive en tekst basert på et bilde kursholderen hadde med seg. Kanskje drister jeg meg til å legge ut noe etter hvert.
Finanskrisa opptar meg ikke så veldig. Jeg har det jeg trenger, og fastrenteavtaler, så hos meg er det forutsigbart. Desuten måtte det jo komme. Den som ikke skjønner at det går opp og ned har ikke lest mye historie. At det forbruket vi har lagt oss til her i landet blir bremsa, og at vi må tenke litt på hva vi bruker penga på, har vi ikke noe vondt av, særlig ikke den yngre genrasjon. Den har vi skjemt saftig bort. Det vet jeg som går midt i blant dem.
Jeg må antagelig forsøke å finne penger til ny sykkel, den jeg har er utslitt. Det koster sinnsykt mye å skifte ut deler når man må ta alt. Tannhjul foran og bak. Alle wires, giropplegget og kjedet. Setet er utslitt og. Uansett er det uaktuellt å bruke mye penger på det. Den jeg har kosta 3500 for seks år siden, og jeg har til nå ikke bytta annet enn dekk og bremseklosser. Finanskrise eller ei, den skal jeg klare.

Bildene her har ingen annen hensikt enn å pynte opp litt.

Denne uka har jeg hvilt litt fra det fysiske og syklinga. Må passe på kneet, for det siste jeg gjorde var å gå til angrep på bakken som tok kneet mitt i fjor. Trassig som jeg er prøvde jeg for fire uker siden, og måtte gå av omtrent der jeg ga meg i fjor. Siden jeg passerte seks røykfrie uker, og har kjent stor forskjell på pusten de sist ukene, ga jeg meg i kast med’n igjen sist fredag. Den bakken har blitt en besettelse.
Jeg gjorde en god runde på halvannen time før jeg svingte inn i Bakken. Den er snaut to kilometer lang, og høydeforskjellen er bortimot 200 meter. Det er så bratt på det bratteste at jeg må lene meg godt framover for ikke å tippe bakover. Med det letteste giret innkobla begynte stigningen. På bildet ser du hvor jeg måtte gi meg både i fjor og for fire uker sida.
Denne gangen gikk det helt til topps. Pusten fungerte perfekt og beina surna ikke. På toppen strakte jeg henda pver hodet og gaula som en brunstig ælj. Risikofylt med tanke på at æljjakta har begynt og jeg befant meg langt inni skogen, men jeg tok sjansen. Var jo stolt av meg sjøl må vite.
Derfor har jeg tatt det rolig noen dager nå, og kneet kjennes bra.
Og uansett å gammal jeg blir, så er det faktisk utrolig godt å nå de små måla jeg setter meg. Og trur du jeg overdriver når jeg beskriver stigningen så er beviset her:

Vis større kart

Vis større kart
Her ser du den turen jeg gjør om morran. Jeg må starte klokka halv sju, og jeg beregner inntil en time, alt etter hvor mye fotografering det blir. I det siste må jeg nok innrømme at den fysiske utfoldelsen har fått førsteprioritet. Med en tilsvarende tur hjem, blir det minimum 35 kilometer om dagen.

(mer…)