Hjørnet hass Tor

Poster tagget med ‘sykling’

Kråke

rimer på

måke

men ikke på snø,

hva måker vi da?

Sommer'n er her. Mjøsa i bakgrunnen.

Fram til i går har sykkelturene til jobb foregått med superundertøy, lange bukser, langermede overkroppsplagg og overtrekk på skoa. Fredag morgen kom forsmaken. Jeg kunne sykle uten ekstra beskyttelse på beina, det var sol og en temperatur som varsla at noe var i gjære.
På stille veier trilla jeg bedagelig mot arbeid, mens alt som finnes av småfugl i busker og trær danna De Bevingede Skarers Blandede Kor, og fikk meg til å nynne på “Alle fugler små de er”. Kort sagt, det var trivelig.
Fotoapparatet hadde jeg glemt igjen på skolen dagen før, og det skulle vise seg å være dumt. I det jeg kom opp på en bakketopp hørte jeg no’ forferdelig leven. Det var fuglelåt av et helt annet slag. Ei kråke og to skjærer sloss om en brødbit. Her utspant det seg hjerteskjærende scener. Kråka var nådeløs, og da det hele var over satt den eine skjæra igjen på en stein og så over rufsete fjørdrakt, mens den andre gjorde et halvhjerta forsøk på å følge etter kråka som forsvant med godsakene i nebbet i retning Østre Toten.
Da arbeidsdagen var over, kunne jeg atter iføre meg sykkelbekledning, men denne gangen gikk halvparten i sekken. Det ble årets første tur i korterma og kort bukse. Så var det å komme seg til neste steg, en litt lengre tur.
Den kom i går, ble litt lengre enn jeg hadde tenkt, men ga dermed også mer tid for refleksjon. I denne turen er det en laaaaaaaaang stigning. Den er ikke bratt, men det går mer eller mindre oppover i ei mil. På toppen der pleier jeg å stoppe for å ta bilde.
Underveis er det mye å sjå og høre. Atter en gang skaper De Bevingede Skarers Blandede Kor godstemning, og fra skog og kratt kommer lystig klang fra frittgående dyr med bjelle på.

Å komme opp der første gang på forsommeren er en av mine små personlige triumfer. I går stoppa jeg for å drikke litt, ta bildet og erklære sommer’n for offisiellt åpnet. Vi er jo i den gule perioden her akkurat nå, men de første sommerblomstene er i ferd med å vise seg, så i løpet av noen få dager vil fargene endre seg igjen.
Ikke rart man blir glad.
Så er det bare å ta på seg beskyttelsesutstyret. Fra nå av må vi atter beskyttes mot pressens farlige utvalg. Nå kommer overskrifter om flått, høggorm, meise- og froskeinfluensa, farlige stråler, dyr pils og alt det andre pressen ønsker å skremme oss med. Personlig tror jeg høggormen blir spesielt farlig i år fordi den angriper ovenfra, og en mutant er registrert med vinger. Derfor anbefales ikke skogsturer. Og tre dager etter varmens ankomst sukker folk og beklager seg over at nå er det for varmt.
Sykkelturen tar meg forbi mange hager det ryker fra. Det skal ikke mange varmegradene til før tennvæskeeimen ligger over Totenbygdene, og denna dagen er det mer enn tjue av dem.
Grilling forherliges som en sommeraktivitet, og det skal anbefales retter, oppskrifter tyter ut av alle kanaler, og hvilke viner vi skal bruke vil de også legge seg borti. Sannheten om grillinga er vel stort sett at de fleste spiser tennvæskemarinert flintsteik, lettkremerte pølser og svelger ned med øl.
I standardgrillselkapet er mor vertinne og far vert ute. Mens mor svinger kniven over grønnsaker og anna tilbehør, tar far plass ved grillen bevæpna med grillspyd, som han like gjerne roter i køla med som å stikke i maten, tennvæske, forkle og køl.
Når han dukker fram fra støvskya etter å ha rista kølsekken over grillen, tar han resolutt tak i tennvæskeflaska. Den svinges over til halve innholdet er borte. Så ser’n på klokka. “La tennvesken trekke skikkelig inn”, eller no’ sånt står det på flaska. Han leser igjen, ser på klokka, kjenner sulten gnage i tarmene, og etter å kasta et stjålent blikk rundt seg for å være sikker på at ingen ser det, slenger’n ei tent fyrstikk på grillen.
Nå er det som om grillen eksploderer. Flammene skyter et par meter til værs, og far er plutselig uten øyebryn. Men det kjenner’n ikke, for pyromanien i’n har nå tatt over. Han er opphisset. Han vet at han ikke kan legge mat på før det har roa seg, og han er redd for at mor skal komme og oppdage at han har gjort akkurat det hun ba ham om å ikke gjøre. For å korte ventetida drikker’n øl rett av boksen, priser sommer’n og kikker nervøst mot verandadøra.
Nå har flammene lagt seg, og grillen er ikke varm. Han blåser i den så sot og aske fyker tilværs, og daler ned igjen som fint, stemningsfullt snøvær. Det settes spørsmålstegn ved kvaliteten på køla. Det er litt hvitt i kantene, og det ryker litt, men varmt blir det ikke.
Kjøttet fra Rema 1000 ligger klart, pølsene er ute av plasten og tennvæskeodøren ligger over nabolaget. Da kommer ungene og vil ha pølser. Pølsene kommer på, kjøttet legges på og sakte, men sikkert blir, i alle fall pølsene brune. Kjøttet bare drypper det av, og etter hvert startes små branner når fettet antennes, branner som far slukker med sprayflaske med vann på.
Etter tre kvarter er kjøttet brunt, og seigt, men servert med mors lekre salat og anna tilbehør, øl og akevitt går det ned i taushet. Jekslene får i alle fall ei utfordring, og det beste blir å ta så små biter at man slipper å tygge. Far blir mer og mer fornøyd ettersom ølet og akevitten glir ned, og skryter av kjøttets kvalitet, mens mor tenker at hun skal grille neste gang. Da kan far være vert inne og hun vert ute. I bakgrunnen står grillen og lyser og varmer og skriker på mere mat.
Vi har ikke grill. Vi har terasse eller balkong på tre sider av huset og flytter oss med ettersom sola flytter seg. Det er utgang til den ene rett fra kjøkkenet så vi feiger og bruker komfyr’n. Men i går åpna vi uteserveringa for alvor, og med utsikten derfra som bakgrunn erklærer jeg herved sommer’n for åpnet.

Denna er det som bærer meg fram til gode opplevesler.

Så er det i gang igjen. Sykkelen har vært ute siden hjemkomsten fra Malta, og til nå har jeg fulgt en plan. Fra gårdsplassen her til jeg stiger av på skolen er det 8,5 kilometer. Planen har vært å sykle fram og tilbake uten omveger ut sist uke, for så å driste meg ut på noe litt lengere i helga.
Nå har jeg vært på litt lengre, og det funka som ei kule. Formen er ti ganger bedre enn jeg hadde håpa på, og jeg er dermed et levende bevis på at det går an å leve sunt og usunt side om side.
Da jeg dro oppover de bratte bakkene her opplevde jeg en jubelfølelse. Et symfonsik fossefall av følelser, blanda med vakre toner fra våre bevingende venner, gjorde at følte jeg meg dopa.
Dopa på den gode følelsen jeg får når maskineriet virker. Dopa på vakker lyd og flotte synsinntrykk. En audiovisuell orgasme forsterka med den gode følelsen som kommer når ingenting gjør vondt sjøl om man tar i. Detta skulle du prøve. Nå er ikke jeg noe råskinn. Jeg har med kamera som jeg ikke brukte i dag. Etter en diskusjon med meg sjøl ble jeg enig om å bare ta bilder dersom det skjedde noe spesielt. Det gjorde det ikke. Dermed er bildene lagra i harddisken over snippen.
To timer og et kvarter var jeg ute. Hvor langt jeg sykla? Aner ikke. Jeg skulle bare bruke to timer hadde jeg bestemt meg for, og gir ikke no’ trekk for å ha gått over tida.
Gleden blir bare dempa av tullete bilister. I dag var jeg i to nestenulykker på grunn av sløvinger som ikke bruker blinklys. Han ene kunne ikke noe for det, for han skulle både svinge og snakke i mobilen samtidig. Dermed var det ikke noe arm til overs for blinklyset. Han andre fant ikke blinklyset fordi han hadde så ny bil at’n ikke visste hvor alt er hen. Jeg ble sint på ham, og tok’n fatt. Han fikk ikke ned vinduet på sin nye bil heller. Det vil si han fant det ut til slutt. Flau blei’n også da jeg forklart’n at hans kryssing av sykkelsti uten å blinke kunne gitt riper i lakken om jeg ikke hadde vært forberedt.
Klager på ungdommen gjør folk, men neimen om det er mange voksne forbilder i syningom heller. Barn og unge lærer av voksne, og en befolkning som stort sett bare krever uten å ta på seg forpliktelser gidder vel ikke oppdra unger heller. Dessuten er det vel den voksne del av befolkningen som pynter grøftene med søpla si? Det er jo bare de som har lov å kjøre bil. Ungdommer er et speilbilde av det til en hver tid eksisterende voksensamfunn. Hvem sa det? Det gjorde jeg.
Ingen av disse dødspilotene, eller noen forbikjøringsfantomer klarte å ødelegge turen for meg. Hjemover fikk jeg medvind, og da gikk det unna. Fartssugen som jeg var, sparte jeg ikke på kruttet. Det var nesten sånn at da jeg kom hjem angra jeg på at jeg ikke hadde fortsatt. Men det er noe som heter å styre seg. Må passe på så formen ikke kommer for tidlig.

Jeg har plassert min blogg i Raufoss på norske bloggkart!

Her ser du hvorfor. Jada, jeg vet at det er mulig å sykle hele året, men jeg gjør altså ikke det. I går kom de første snøfillene, og slik så det ut på morran i dag. For å kompensere litt går jeg en halv time for å nå bussen, hele Raufoss på langs. Bare det blir skikkelig skiføre skal jeg ta med meg ski på jobb og gå hjem. Flott lysløype hele veien.

Morrastunda i Raufoss er prega av folk som skal på arbeid. På bussholdeplassen finner du de som skal på skole eller jobb på Gjøvik, på Lena og det kommer skolebusser fra både her og der og buss fra Hønefoss og en som skal til sykehuset på Gjøvik. Det er mye folk på farta. Toget til Oslo klokka kvart på åtte tar også med seg en del.

Langs elva er det masse store bjørker som huser en enorm kråkeflokk, sikkert også den som kom fra månen. De letter omtrent på den tida jeg kommer ned i sentrum, og beveger seg i tett og slutta orden att og fram over himmelen. Som et trekkspill holdt av en ustø treksspiller fyker den tette klumpen med kråker over bleik morrahimmel. Trekkspilleffekten oppnås ved at det som i menneskeverdenen er noen som ikke følger med, og dermed dras klumpen ut før etternølerene kommer seg på plass igjen. Blir litt som ham som ikke fikk dreis på marsjeringa i militæret. Han som alltid gikk sin egen vei og alltid gikk et skritt for mye på “AVDELING HOLDT!!!!” Mulig det var han som kom hjem fra månen.

Etter noen minutter med oppvisning over en stadig lysere himmel, løses kollektivet opp, og etter hvert spres de for alle vinder. På kvelden klumper de seg sammen i bjørkene igjen. Pussig greie det der. Og så skjer det samme med oss mennesker egentlig. Bare at vi kommer fra hver våre hus for så å klumpe oss sammen på holdeplasser og busser. Deretter, når vi når endeholdeplassen, går vi hver til vårt. Og så er det samme leksa på ettermiddagen.

Dyr er dyr enten de er på to eller fire eller har vinger. Dyriske er mennesker også, og endelig kom Kongo på avisenes førsteside. Og det var på tide. Da de endelig kunne skrive om voldtekter og sånn, oppdaga norske journalister det og. Men det kan jo hende det kommer av at de er ferdige med Daniel Nannskog. Da ble det plass til Kongo. Ser du at jeg venta med Kongo til jeg var ferdig med kråkene. Det var illustrasjonen sin det tenker jeg.

SISTE: KLOKKA ER 2230 OG JEG SJEKKA DE STØRSTE AVISENE, OG PÅ DAGBLADET.NO ER NANNSKOG FORTSATT FORAN KONGO!!!!!!

Høst og vinterbjørk uten kråker og løv.