Balder, historien del 3

Skrevet den 21. mars 2012 av Tor Amundsen Balder

Siste stund på Biri.

11. juni 2010, fredag og hentedag. Tida fram til avreise blei lang, men da vi endelig svingte av E-6 ved Biri travbane var vi følelsesladet og oppstemt. Vi ble som vanlig godt mottatt av Kari og Per, og gjorde unna de siste formalitetene. Kaffe blei det også tid til, mens Balder vimsa rundt uten å forstå hva som skulle skje. Søster Mira var allerede på plasse på Grorud, og mor Kita så vel fram til å få litt fred og ro.
Vi var, ettersom vi aldri hadde hatt hund før, veldig spente, og etter å ha fått svar på alle spørsmål vi kunne komme på, bar det i vei sørover mot Raufoss.
Turen ble ikke uten dramatikk. En eldre herre i en gammel Mercedes fant ut at han skulle avlegge motgående kjørebane et besøk, og endte i autovernet. Det ble ringt til nødnummeret, og ettersom det gikk å passere, fortsatte vi siden mannen i autovernet allerede fikk hjelp. Heldigvis ble det kun matrielle skader.

Første bilde tatt i nytt hjem. Ser litt skeptisk ut.

Balder så ikke ut til å bry seg spesiellt om bråstoppen, og viste ubetinget glede da han kom seg ut av bilen.
Det første døgnet ga to slipp av kroppsveske inne, og siden har han ikke gjort det. Godt oppdratt hjemmefra med andre ord.
Ei anna artig historie er fra dagen etter. Da hadde mora mi inviteret til bursdag, og der var søstera mi med labradoren sin. Den heter Loke, og for de som kjenner sin Norrøna mytologi så husker der at det var Loke som sto bak Balders død.

Vi valgte Balder som navn fordi han var den vakreste guden. Per og Kari har oppdretta en som heter Odin og eier ei tispe som heter Frøya. Når jeg så sjøl heter Tor så blei det fristende. Jeg har forøvrig døpt sykkelen min Mjølner.
Sommeren brukte vi til å sjekke hvor robust han var. Vi sto under jernbanen når toget kom, vi gikk langs den bråkete Storgata der tungtransporten drønna forbi og vi reiste med bussen til Gjøvik og tok toget hjem.
Han var med meg på jobb og likte alt og alle. I det hele tatt fikk vi erfare at det å vente til han var ti uker var lurt, og at vi hadde kjøpt en hund som var godt forberedt på å klare seg på egenhånd uten mor.

Barnebarnet og Balder linka med en gang.

Seint på sommeren starta vi på hvalpekurs, og den treninga vi lærte der forsøkte vi å følge opp hjemme. Spenninga lå i hva som ville skje når han skulle være aleine hjemme mens vi var på jobb.
Første dagen vi kom hjem hadde det gått to aviser, og ladeledningen til telefonen min var ikke pen. Men ikke verre enn at den virker enda.

Dette er tatt mandag 14. juni og viser Balder hvile ved Skoledammens bredd.

Den andre dagen gikk det med et par bøker, men de er fortsatt lesbare. Tredje dagen rydda vi unna det vi var redde for, og det hjalp. Etter det har han ikke rørt noe som helst.
Etter endt hvalpekurs gikk vi rett på grunnkurs. Her var det varierende resultater for vår del. Han viste tydelig egen fri vilje noen ganger, og da hjalp det ikke hva slags godbit vi lokka med. Da var han utkobla. Til tross for dette gjorde han i løpet av kurset betydelige framskritt, og hjemme var han så rolig og snill at vi begynte å lure på om vi hadde lest feil rasebeskrivelse. Noe fant vi i alle fall ut: Jo mere stressa eieren er, jo mere stressa blir bikkja, og jo mere eieren bjeffer, jo mere bjeffer bikkja. Dessuten, heller tålmodighet enn tukt.

På hvalpekurs

Siden det å få hund også var for å sikre at jeg kom meg ut så mye som mulig etter Feiringbesøket, innførte vi noen faste rutiner som vi fortsatt følger: Første tur på 20-30 minutter før vi drar på jobb. Neste med en gang vi kommer hjem, 20-30 minutter, og så en på fra en halv til en time på kvelden, vanligvis ved sekstida. I helgene går vi en lengere tur midt på dagen.
Alle vi møter synes det er den peneste bikkja de har sett, men vi har fortsatt ikke registrert noen Shibaer her i nærheten.