Kampfiksing, eller var det fisking, fotball, gambling og sånt.
Reaksjonene på kampfiksingssaken viser norsk idretts største problem, eller problemer. Naiviteten, man gjør da ikke slikt i Norge, og dobbeltmoralen.
Utestengelse på livstid, sier idrettspresident Børre Rognlien, samtidig som det er greit å sende doptatte til OL.
Så skal jeg spre mine mistanker, og synse litt.
Noe alle burde vite er at det nok er mange som bruker mye penger på pengespill i fotballmiljøet. Mange unge gutter og menn med mye fritid og penger der vet du. Det er ikke lenge siden sogndalspilleren Ørjan Hopen sto fram med sitt problem, Jesper Mathieseni Start kunne spille bort et sekssifret beløp på en kamp, og husker jeg ikke feil, mente begge at de ikke er aleine. Det tror ikke jeg heller.
Faksimile: VG
Arne Erlandsen har nok rett, tror jeg.
Norske utenlandsproffer står jo også fram og forteller om gamblingkulturen i det miljøet, og det er folk som tjener/tjente godt med penger og ikke skulle ha behov for å gæmble. Men så var det dette med mye penger og mye fritid og eventuell kjedsomhet da.
Pengespill er kun til for den som arrangerer dem. Hadde det lønt seg for spillerene hadde det ikke vært noe gambling, det er vel innlysende. Men spillindustrien er flinke markedsførere, og får folk til å bite på det utroligste. Det viktigste elementet i så måte er nestengevinsten.
Her kommer altså sammenligninga med fisking til sin rett. Man snakker masse om den man nesten hadde på land, eller den kampen som fikk et mål i siste minutt og frarøvet spilleren en stor premie. Legg merke til det neste gang du snakker med en fisker eller en gambler, de snakker masse om den de nesten fikk. Nestengevinsten er da også grunnen til at man fortsetter. Dette har jeg, som de som kjenner meg vet, ikke så lite greie på.
Hva har så dette med kampfiksing å gjøre? Jo, se for deg dette scenarioet: En ung mann spiller på seg gjeld. Gevinstene uteblir, og for å ta igjen det tapte øker innsatsen og dermed tapene. Så blir vedkommende tilbudt penger for å påvirke en fotballkamp. Desperat som han er takker han ja. Han skal pådra seg et gult kort, lage et frispark eller innkast. Forøvrig kan grådighet også være en grunn til å ta på seg slike oppdrag.
Ikke så farlig, sier du. Det påvirker muligens ikke resultatet, men spillerens fokus blir jo feil. Han deltar jo i en idrett hvor det i utgangspunktet skal vinnes, men må passe klokka for å lage det frisparket til rett tid for at oppdragsgiver skal vinne penger. Siden dette har foregått i mange land lenge, er det vel dobbeltnaivt å tro at det ikke forekommer her.
Siden det meste er skrevet om dette allerede må jeg ta det hakket videre. Jeg har vel vært mer enn vanlig glad i fotball. Fotballen som spill og ide er genialt enkelt. Et spill for massene. Da tippekampene begynte på NRK var fotballen i England en idrett for folket. Alle hadde råd, eller tok seg råd til å gå på kamp.
Så kom de store penga. Stadioner ble renovert eller nybygd, spillerene fikk prislapper som hadde skaffa deg et tankskip, og lønninger som fikk en statsminister til å virke lavtlønna. Sammen med dette kom jukset. Spillere som detter som en stein for å skaffe et straffespark eller en motstander rødt eller gult kort, og dette er folk som tjener dobbelt så mye i uka som jeg gjør på et år. Og, ikke minst, fotball ble en idrett for de med penger, mens de som før sto bak måla og skråla er henvist til storskjerm på puben. Billettene blei for dyre.
I Norge sitter klubbene i Tippeligaen med fine byggverk som for det meste er halvfulle, for stadionbygginga har ikke gitt bedre fotball.
Penger må man ha, men jeg tror nå det er grenser for hvor mye man trenger. Det synes for meg som om at når man når et visst nivå er det noe som klikker i huet på mennesket, og så skal man bare ha mer og mer.
«Alle vet prisen på alt, men ikke verdien av noe».
Jeg kjenner at interessen for fotball avtar. Er dette noe jeg gidder å bruke tid på? Med så mye juks og bedrag? Jeg har ikke så mye tro på mennesket at jeg tror noen er ubestikkelige. Vi lærer jo til og med ungene våre opp til at penger og ting, helst dyre ting, er det eneste saliggjørende i verden.
Der det er mye penger dukker kjeltringer opp. De kan tjene penger på kamper helt nede i 4. divisjon i Norge, og dermed kan de gå på spillere som er reine amatører. Dagens Næringsliv har i flere artikler belyst problemet på godt vis her og her.
Spilleavhengighet har jeg følt på kroppen, og på et tidspunkt kunne jeg nok ha tatt i mot tvilsomme tilbud, men som middeladrende lønnsmottager uten plass på noe fotballag var ikke jeg interessant i sammenhengen. Jeg kom meg ut av det, men har ikke mange gode minner fra den tida. Det var stort sett bare depresjon, stress og skumle tanker.
En ting er pengene som flyter ut, noe annet er all tida det tar. Avhengighet kan ta mange former, rusavhengighet er den mest kjente, men spill både om penger og på nett som unger driver med er tidstjuver av dimensjoner, og avhengighetsskapende.
Jeg er ikke overrasket over det som kommer fram. Kanskje er jeg kynisk, men jeg er overbevist om at der det er mye penger kan det meste skje, også i Norge. Da jukses det med det meste. Og for å avrunde: I en verden der ungene våre lærer at det å være dum på TV er veien til store penger og kjendisstatus, vil det vel være både naivt og dumt å tro at de ikke skal la seg friste til å pådra seg et gult kort mot betaling.
Til slutt, det er tatt ut tiltale mot fire spillere, men de er ikke dømt. Ikke glem det.
