Balder, historien del 4, ei oppsummering av resten.

Skrevet den 24. mars 2012 av Tor Amundsen Balder

 

Vinteren kom, og blei skikkelig kald. Men bikkja måtte luftes åkke som. Balder viste ingen tegn på at kulde hadde noe å si for lysten til å gå ut. To ord sendte ham ut i vill dans rundt beina våre, og det var og er «tur» og «ut». En hyttetur på Totenåsen viste oss ei bikkje som ikke gikk av veien for å være ute sjøl om kvikksølvet forsvant nederst på gradestokken.

Vi var jo spente på hvordan han vill reagere når den første snøen kom dalende ned fra himmelen, men det var visst ikke noe spesiellt. Tur er tur samma hvordan underlaget er. Den eneste forskjellen er at vi nå kunne se nøyaktig hvor skvettene traff.

Et par merkeligheter dukka opp. Den ene var at han plutselig og uten forvarsel kunne senke halen, tunga kom ut og hanbegynte å pese mens han styra rundt og ikke fikk roa seg. Etter hvert viste det seg at det var kjøring av oppvaskmaskin han ikke liker. All kjøkkenredskap som bråker er ikke noe problem. Støvsugeren bryr han seg ikke om, annet enn at han vil ta’n når den kommer for nær. Spørs om oppvaskmaskiner har en høyfrekvent lyd i seg som vi ikke hører.

Det andre som dukka opp har vært til stor glede for både store og små. Når han blir ivrig og vil bort til andre hunder, eller katter, spretter han rett til værs. Ikke et hopp som ender med landing på for- eller bakbeina, men rett til værs og landing på alle fire.

Dette dukka opp allerede på hvalpekurset, og er stadig tilstedeværende når situasjonen byr opp til det. Det er ikke lett å fange på bilde, men jeg har da fått til et par svev.

Sjøl om vinteren var kald, ble det mange fine skiturer. Vi bestemte oss for å ha ham på høyre side i løypa. Da ble veien lengst til møtende hunder.

Det tok to turer så hadde han det inne. Når han vill krysse sporet stoppa vi opp, dro ham tilbake på plass og så gikk vi videre. Og, dette er faktisk sant, han har ikke vært over siden. Den lengste turen vi gjorde var på 18 kilometer og gikk fra Reinsvoll og hjem i forbindelse med  skidag på skolen jeg jobber.

Nå skulle vi jo ta i bruk sele, og det var ikke populært å få på. Når den først er på plass, dette er fortsatt ikke populært, er det ikke noe problem.

Den første nyttårsaften var et spenningsmoment. Vi fikk høre historier fra folk som måtte ha bikkja i kjelleren, hunder som opplevde et flere timers mareritt osv., men som vanlig var det ingenting som beit på Balder. Han reagerer ikke på noe lyd.

For eksempel gikk vi en tur fra Skytebanen her i bygda en gang sist sommer. Jeg tenkte ikke over at flagget som indikerer skytin var heist, så vi gikk mellom skytterhuset og standplass. Balder hadde som vanlig snuten langt inne i graset da det smalt. Vi var ikke mer enn 15 meter bak skytteren, Balder løfta ikke på hodet en gang. Det gjorde han ikke andre gangen hller, for det andre skuddet kom 10 sekunder etter det første.

I februar skulle vi prøve oss på utstilling. Vi gikk på noen utstillingstreninger på Biri, og erfarne hundefolk bedømte Balder til å være et utmerket eksemplar av rasen Shiba Inu, før vi bega oss til Lehtohallen. Han var ti måneder den gangen og selvsagt påmeldt i hvalpeklassen. Det ble gjensyn med søstera og Per og Kari, og jeg gikk med’n sjøl. Det blei Very Good, med anmerkninger om litt trang i ganglaget bak, og det rareste, han fikk anmerkning for hvalpepels. Det trodde jeg var naturlig for en hvalp.

Den neste utstillinga vi for på var på Vålerbanen. Da dro Balder og jeg med Kari og Per. Det var da jeg bestemte meg for at dette gidder jeg ikke mer. Mens vi venta, og det blei lenge, slo det meg at det ikke var dette jeg fikk meg hund for. Jeg tok det opp med Per og Kari i bilen hjem, og møtte stor forståelse. Så avtalen nå er at finner Per ei utstilling som passer Balder, og han skal stille ut noen sjøl, så tar han med seg Balder. Her i huset er han champion for lengst.

Nå kunne jeg sikkert gjort denne historia lang, men oppsummert kort har vårt liv med Balder vært rikt både på hendelser og følelsesmessig. Vi føler ikke at vi er bundet av ham, men vi er blitt veldig knytta til’n.

Vi har kommet oss til syden tre ganger etter at vi fikk’n. Da har han vært hos slekt. Min nesten 80 år gamle mor har ham mer enn gjerne, og utbryter hver gang at det er den roligste bikkja hun har opplevd.

Kort sagt, vi har fått slik bikkje vi vil ha. Og en ting til: Det finnes ikke noe så vakkert som stille morratur i mars med De Bevingede Skarers Blanda Kor som tonefølge, i dag ispedd de første sydenturisters sang. Vi så stær i dag.

Share and Enjoy

balder, bilder, foto, fotografi, pets, shiba inu