Triveligheten kvæler oss.

Skrevet den 9. juli 2012 av Tor Amundsen Pludring, Siste innlegg

I dag vil jeg snakke om triveligheten. I våre dager skal vi ha det så utrolig, fantastisk, ufarlig trivelig.
Ingen skal være morske, ingen skal være sinte og går det gæli prøver vi bare, på pedagogisk vis, å si at «det går nok bedre neste gang», enda vi egentlig mener at DETTA VAR ALT FOR DÅRLIG eller FOR DUMT!

SÅ SI DET DA!
Og alt skal væra så pent og snilt og problemløst at dukker det opp et problem, ser folk seg uforstående rundt og lurer på: Hva var det? Så ringer man psykologen, legger det ut på Facebook og får masse sympati og likes.
Når noen kommer ut for noe feier vi unna alt som er ubehagelig, sånn som for barn for eksempel.
De skal ikke slå seg, de skal ikke bli slitne, de skal ikke klatre i trær, de skal ikke ha blåmerker, de skal ikke ha skrubbsår, de skal ikke overhøre uenigheter for alt dette er til skade for dem.
JEG BLIR SÅ SINT!
Så flyr vi der da, som curlingspillere med kost, og feier unna alle hindringer mens SydameAnna syr så digre puter under arma på dem at de ikke får dem inntil kroppen.
Der seiler de hjelpeløst framover på glatt is til de en dag bommer på sirkelens sentrum og skaller i vantet bak , ser opp og ser virkeligheten i øya. Åssen takler du det, du som aldri har hatt et blåmerke, aldri hatt et skrubbsår, aldri har sett verden i fugleperspiktiv fra toppen av et tre? For klatrer du i et tre, sager mor det ned.
JEG BLIR SÅ SINT!
Vi skal da ha det så trivelig. Og ikke bli sinte. For smiler man ikke er man sur og sint, sier de. Til og med musikken skal være snill, helst utført av snille, pene piker med midtskill, kassegitar eller piano og stusselige føletekster på engelsk, og i alle fall ikke vare mer enn tre minutter, for da blir det sjedelig. Og så hviskesynger de, som om de ikke vil forstyrre eller forstyrres. DET ER JO DET JEG BLIR: HELT FORBANNA FORSTYRRA!
De kan jo ikke snakke ordentlig en gang. Sjedelig?
JEG BLIR SÅ SINT!
Men triveligheten lar seg ikke stoppe av talefeil. Triveligheten lever sitt eget liv og vi feier på. Vi feier inn under teppet til haugen blir så stor at vi snubler i’n til slutt. Da skaller vi i golvet, ser opp og ser virkeligheten i øya en gang for alle. Så lener vi oss over og trøster. Vi trøster og trøster. Vi trøster så unga ender opp som trøstesløse, ubehjelpelige puddinger som ikke gidder anna enn å stirre på skjermer. For det er trøsten de blir gitt av voksne, skjermer. Dermed får de voksne fred. Fra sjarmtroll til skjermtroll.
JEG BLIR SÅ SINT!
Og sitter de ikke foran skjermene sine, står jentene foran speilet med trutmunn og lite klær, og tar bilder av seg sjøl som de legger ut på bloggene sine eller Facebook fordi alle heller vil ha Fotballfrue, Voe eller andre overfladiske Barbiedokker som forbilde enn Fridtjof Nansen, Florence Nightingale, eller Ganhdi eller Mandela eller Oddvar Brå. Barbie goes real, og dytter puppene opp så det ser ut som de har rumpa foran, mens gutta barberer av seg kroppshåret og eter anabole for å få sixpack, diger pectoralis major og et hissig nok temprament til å banke opp noen på lørdagskvelden.
Og ikke bare det, noen av dem prøver å innbille folk at du kan gå ned i vekt eller bli brun sittende i sofaen bare du sprøyter stoffer inn i kroppen din eller eter piller når det er så enkelt som å lea seg og å gå ut. Og hva skal man med kunnskap  når man kan bli kjendis og millionær ved å pule, drekke, røyke og snakke skitt på TV?
JEG BLIR SÅ SINT!
Hvor er alle de sinte? De som kan sette skapet på plass aleine. De som sier fra så den som hører ser for seg Tor Med Hammer’n og skjønner at: Nå gjorde jeg noe gæli. De som kan spille på hele følelsesregisteret og ikke bare det rosa smilet som sikkert skjuler både det eine og det andre. Der fasaden er fin kan det være råttent inni. Ingen er sinte lenger, de er bare sure.
Å alt er skolens skyld. For mens unga driter seg ut på skolen sitter mor og far på Facebook og er glade for at ingen forstyrrer. Unger er no træl.
JEG BLIR SÅ SINT!
Sinte, foren eder, foren edder og galle. Jeg vil ha flere som bråker, ikke med Black and Decker i hagan på varme sommerhelger, men de som sier fra. De som rufser, de som skramler i vei en sang på Dylanvis. DE SOM HAR NOE Å SI. De som er bustete på håret. De som kaller en spade for en spade, og vekk med de som bruker mjuke pensler og maler med rosa for å lage det hele pent og behagelig hele tida. Virkeligheta er ikke pen og behagelig hele tida.
DON’T YOU FORGET THAT!!!!!

Men så er jo jeg en Grumpy Old Man da.

Share and Enjoy

barbie, meninger, pludring, pupp, trivelig, triveligheten