Jørne hass Tor

“….Etter mange strevsomme manøvrer i isen kom vi forbi de Ny-Sibirske øyer og inn i isen på 78 grader nord. Der var det stopp, og dagen etter var vi omringet av isen på alle kanter, så vel innesluttet at vi siden har ligget fast som fjell og drevet med isen.

Det første som møtte oss var noen forferdelige isskruinger som de som ikke har opplevd det ikke kan forestille seg. Det knaket og braket som om den verste torden veltet utover og løftet skipet opp og over. Ingen, uansett hvor modig han var , var upåvirket av det når det holdt på. Vi slapp i grunnen heldig fra det, ettersom ingenting brakk. Og når vi har kommet over den verste skrekken, gjør det oss ikke så mye lenger. Som man sier: Ens vane blir ens natur.”

” Etterpå fikk vi nok en skrekkoplevelse, og det var en bjørn, som man ikke kan føle seg trygg på fordi den er så uberegnelig. Vi kan ikke gå unna skipet uten gevær. Du kan tro vi er latterlige når vi går ut på isen for å gjøre vårt fornødne i skinnklær og med gevær. Heldigvis er hundene med, for de slåss som regel om de levninger vi legger igjen på isen, det er deres lekkerbiskener. Som eksempel på hvor nærgående bjørnen kan være kan jeg fortelle at den gikk ombord og tok to hunder mens vi satt i messen og spiste en gang i fjor vinter. Den samme bjørnen var etter Henriksen morgenen etter, og fikk tak i ham, men Henriksen slo til den med lykta. Hadde ikke Johansen kommet og skutt den ville nok Henriksen vært bjørnens bytte ”

” Isen og kulden gjør folk saktmodige for vinteren er streng, og vi fryser nesten hele tida. I fjor var det enkelte dager i mars måned det var mer enn – 50. En enkelt dag var det nede i 55, og det er mye å stampe mot. Så har vi dette med mørke fra oktober til mars. Det gjør humøret trist, ja denne tida er det bare måneskinn og nordlys. Så vi må bære med oss lys over alt. Men det går nok det og, bare ikke isskruingene ødelegger skuta og vi blir kastet på isen. Det blir verre. ”

” Så vil jeg fortelle litt om livet ombord. Fra vi kom i isen i fjor vinter hadde vi ikke noe telt over skipet. Men i sommer gjorde vi ferdig et som vi har hatt oppe i vinter, og det er god beskyttelse mot kulden. V i har også fått i stand et dass slik at vi slipper å sitte på isen. I sommer laget vi kajakker av seilduk og beslag fra kjelkene. I tilfelle noe skjer med skipet er vi godt rustet til en eventuell slede – ferd selv om vi bare får seks hundehvalper igjen. Kvik har nedkommet med to kull, et på tretten hvalper og det siste på elleve. Til sammen har ti overlevd. De siste blir igjen ombord når Nansen drar for han skal ha med seg tjuetre. Jeg sørger rett og slett over at han tar med seg min yndling, en som heter Bjellow.”

” Jeg må fortelle at jeg har fått en svigersønn ombord. En av de muntreste gutter som finnes. Han heter Bernt Berntsen og er no.13. Her er det alminnelig svigerfar og svigersønn dagligdags, og han lover godt bare han får Anna. Da vil han fø meg, gamla og hele slekta, sier han. Men det er ikke rart innboet han vil ha. Han har bedt Nansen om å få seilene, og dem vil han gjøre laken av. Da vil han til gjengjeld leve godt, da han har bedt Nansen bestille 200 sekker hvetemel og mere til ham ved hjemkomsten. Men, Berntsen er 37 år, og da han ikke har giftet seg før, så gjør han det vel ikke nå heller.”

“I fjor vinter skrev doktoren en avis her ombord som het Framsjaa, og som vanligvis ble opplest hver søndag. Men det ble mindre og mindre innsendt stoff, så vi så oss nødsaget til å stoppe trykkeriet i sommer.
I vinter har vi vært så opptatt av Nansens reise at vi på søndagene mest har latt oss underholde orgelspill og Mogstad på fiolin. Selv dikter jeg en vise den ene dagen og fremfører den den neste.”
“Ja min kjære Lina, vær med friskt mot og lev ved de siste ord jeg sier deg her. Vi lever godt og har det bra, er sammen med med dannede mennesker. Litt frysing skader ikke, det blir en vanesak. Med denne forhåpning kan du leve lykkelige timer til vi møtes igjen. Så må jeg be deg med det samme, i den grad vi er i stand til det, at du kjøper presanger til alle barna ved deres kommende fødsels – dager. Du må kjøpe en til deg selv også. Jeg feirer fødselsdagen din her og har skrevet en vise til deg. Husk bare å kjøpe noe nyttig som minne om far og ektemake. Jeg er i bedre humør nå enn da jeg forlot dere.”
“Jeg skrev i min dagbok da vi kom inn i isen. Jeg vinket Braarudaasen et siste farvel. Farvel du stolte selvgode verden, jeg går hjem. Du er min venn og jeg ikke din. Lenge nok har jeg gått blant disse trellende skarer. Nå går jeg hjem, langt inn i isen. Farvel til deg du smigerens glatte ansikt, farvel til all storhets overlegne miner og til rikdommens hovmod, til embetsmenn, høye og lave. Farvel til strand og gate og til frosne hjerter. Farvel du stolte selvgode verden, jeg går hjem. Hjem til min egen arne blant blant nedsnedde fjell, et ensomt stille sted i et stort land, hvor bjørn og selhunder går mellom de store ismasser hvor de vanhelligede føtter aldri har tråkket, hvor sriket og skrålet aldri har nådd, et sted helliget tenkningen og Gud. Er jeg først der så glemmer jeg Horten og all dens storhet. Og når jeg hviler under de store isfjell og ser Aftenstjernen skinne gjennom ismassene, så hellig og mild, da ler jeg av din selvgode viten og av din prakt, o’ stolte verden av lærde skoler og all dens lærdom. Men hva betyr det vel alt, mot at jeg selv i mitt hjem midt i isen taler med min Gud. Ja slik var mine tankebaner den gangen, men nå er det mer en streben mot målet, streben for å nå deg og mine små.”
“Så diktet jeg altså en sang til deg på fødsels dagen. Jeg har feiret den begge de år vi har vært borte. Jeg har alltid noen fikener og mandler etter festene som er her. Det går på frukt ettersom vi ikke har noen drikkevarer. På din fødselsdag hadde jeg Nordahl inne hos meg på lugaren og vi snakket så godt vi kunne med snakk om våre på begge kanter. De andre satt og spilte kort som vanlig. Slik er det vi gleder oss her oppe. Det er hjemmet som er vår kjæreste erindring, for det er ingen glede som kan være større enn å tenke på det kjæreste man har i livet og det dyrebareste på jorden. Men nå er vi bare henvist til allmaktens styrende hånd. Vi vet bare at i fjor drev vi fra vi ble sittende fast i ismassene fra 78 grader nordlig bredde ig 140 grader østlig lengde, til 81 grader nord og 110 grader østlig lengde. I år har det gått bra. V er allerede på 83 grader 42 min. nordlig og 100 grader østlig. Går det bra med drivingen kan vi være hjemme våren – 96, kanskje før. Men vinden er så lunefull: Blåser den gunstig den ene dagen, kan den komme fra den andre kanten den neste. Så her må man smøre seg med tålmodighet til vi sees min kjære Lina.”

Anton